Som lyn fra klar himmel…

12/31/2018

Hei her e æ…

Det var lenge siden, alt for lenge! Det beklager jeg veldig, men ja hvor skal jeg starte og forklare. Ok la meg prøve.

Helt siden jeg startet å blogge har jeg alltid vist at jeg aldri kommer til å være en typisk ”rosablogger”. Jeg har rett og slett ikke tid til å blogge flere ganger om dagen eller mange ganger i uken. Det hele startet jo også med at jeg ville nå ut med min historie, mitt bidrag til å avmystifisere det å leve med kronisk sykdom og livet med stomi. Det var viktig for meg å ikke skrive bare for å skrive. Jeg måtte ha noe å komme med. Så dere som følger meg vet dette. J Når du lever med en usynlig sykdom som ikke alltid spiller på lag er hverdagen veldig variabel. Veien fra opptur til nedtur er så kort at det er vanskelig selv å henge med. Da er det enkelte dager, uker og mnd som kun brukes til å eksistere. Livet settes på vent liksom. Kroppen må tåle kamper som ord nesten ikke kan forklare.

Blogg klær3

Det siste halvannet året har jeg kjempet en mer ”hverdagslig” kamp mot sykdommen om en kan si det på den måten. Oktober 2016 var sist jeg lå under kniven. Helt rart å tenke på. Spesielt siden det har vært 2-3 operasjoner hvert år siden jeg var 16.

Når ting omsider roer seg etter en operasjon, infeksjoner, koma, lammelser osv som jeg har vært igjennom sier kroppen… ”HEI HAR DU TENKT PÅ ALT DU HAR VÆRT IGJENNOM?”

Det slo ned i meg helt ut av det blå. Klubbet meg rett ned. Knockout rett og slett. Jeg forstår det knapt enda. Det var grusomt. Jeg fikk panikkangst i situasjoner jeg alltid har hatt kontroll over. Jeg ble redd av alt og ingenting. Tårene sprutet bare noen så litt lenge på meg. Trodde alle var ute etter meg. Ble mistenksom på de rundt meg. Redd for å bli sviktet, lurt og glemt. Hverdagen min ble utrygg. Jeg var helt sikker på at jeg hadde blitt gal. Hodet og kropp spilte ikke på lag lenger. Sov kun ca 3 timer om natten, ellers våknet jeg opp med mareritt, kaldsvettet og var urolig i hele kroppen.  Jeg som alltid har vært trygg på meg selv, sosial og elsket livet.

Nå var alt svart. Hadde jeg ikke fått hjelp hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Tankene mine var grusomme. Helt svart…

eir-c

Kunne stå opp med ungene, gjøre vanlige hverdags ting som frokost, sende de på skolen og så legge meg på sofaen. Plutselig sto ungene i døra. Hjemme fra skolen. Da lå jeg fortsatt i sofaen i morgenkåpen, ikke hadde jeg spist, ikke husket jeg hva jeg hadde sett på tv. Hadde jeg sovet? Hele dagen helt borte! Glemte avtaler ”viktige som jeg aldri hadde glemt før”, glemte å lage middag, jeg var som i ett vakuum. Helt forferdelig. Hvilken mor glemmer å lage middag? Kan ikke forklare. Det er så mange ting som er helt borte, som om jeg ikke har vært her. Som jula i fjor. Husker kun glimt. Det gjør vondt og er faktisk skremmende. Kroppen har vært så sliten, helt utslitt. Jeg forsto ingenting. Livet sto stille, sto stille i mitt eget mareritt. Jeg kom meg ikke videre. Jeg opplevde traumene rundt komaen og lammelsen hver natt. Om og om igjen.

Redselen for når blir jeg alvorlig syk igjen? Neste operasjon? Må jeg ha epiudural? Hvor stor er sjansen for at jeg blir lam igjen? Våkner jeg? Dette opptok stor plass i hodet mitt! Jeg prøvde å tenke positivt som jeg alltid har gjort. Jeg har opplevd tøffe ting, verre ting. Men dette var annerledes… Denne gangen klarte ikke jeg noe. Var så sliten i hodet, kroppen og alt gjorde vondt. Jeg ble plukket opp av Daniel, mamma og pappa gang etter gang. Jeg måtte søke hjelp.

Noe jeg ikke hadde tro på. Har prøvd det før uten noen spesielt positive resultater. Men tenkte det skadet ikke å prøve. Fikk time til psykolog rimelig fort. Jeg hadde nok ett skall rundt meg fordi jeg ikke orket flere nedturer. Jeg ble fort gjennomskuet. Når hun kom litt under huden på meg kjente jeg at hun klarte å provosere meg. Jeg ble så fornermet og forbannet på denne dama. Men nå forstår jeg hvorfor. Det hun gjorde var jo å nå inn til meg, avvæpne meg. Jeg klarte være sårbar uten å føle skam. Det tok lang tid og det gjorde utrolig vondt. Hvorfor er det sånn? Skambelagt det å være sårbar, vise at man sliter psykisk. Kjenner jeg blir så sint. Har vi virkelig ikke kommet lenger i 2018? Det hjelper ikke å dra på Elkjøp hvis det er matvaren en skal handle. Å oppsøke psykologisk hjelp var helt avgjørende for meg. Jeg slet jo med hodet, alle de vonde tankene, marerittene og nettene uten søvn.  Men hvorfor er dette så skamfullt å innrømme. Skulle ønske det en gang ble litt mer ok å si uten at folk ser ”ned på deg at du er svak du, stakkar deg” Sliter litt med nervene hun… har du hørt hun er frynsete i nervene? Hvordan er man frynsete i nervene…? Dette er vanlig å høre om nabokjærringa eller en via via. Har du hørt noe lignende? Ja vi alle har hørt om noen. Men hvorfor tenker vi med engang… hun/han er stakkarslig…

Jeg mener at det er ganske tøft å vise seg så sårbar. Det koster masse og det gir meg en dyp respekt for de som tør søke hjelp og å snakke om det! Takk til alle som er så tøffe som viser vei for oss som kommer etter. Det er bare en ting å si – R E S P E K T !!!

For min del har det tatt lang tid og jeg har fortsatt tøffe tak. Angstanfallene kommer ikke like ofte, de er her og kommer når det passer dårligst, men nå vet jeg at de går over og jeg dør ikke av de. Jeg får puste og de går over. Jeg har startet å trene igjen. Jeg mener med hånda på hjertet at det reddet meg. Jeg kom meg ut i skogen. Med hjelp av en venninne gikk vi tur i skogen. Korte turer i starten. Noen hundre meter ble etter hvert til en kilometer, så 2 ,3 og plutselig gikk jeg opp på spigil`n igjen etter ett år på sofaen. For en mestringsfølelse. Jeg hadde vunnet i lotto liksom. Så gikk jeg alene. Det var også noe jeg følte jeg trengte. Dette var jo mitt problem, jeg måtte ta tilbake livet mitt ikke være avhengig av at noen dro meg ut. Dette var lettere sagt enn gjort. Jeg gråt ofte påvei i bilen og rundt der jeg gikk. Jeg hadde fast rute. Gikk rundt Husåsen tre ganger i uka. Det gikk fortere og fortere. Så en dag jeg følte alt var vondt og helt jævlig måtte jeg flytte fokus. Jeg begynte å småløpe. Det var så uvant og vondt i pusten at jeg klarte ikke tenke på noe annet enn å flytte en fot foran den andre. Dette var starten på noe som forandret alt.

john7

Nå har jeg ikke gått til psykolog siden april i år. Det å løpe i skogen alene er virkelig undervurdert terapi. Om du ikke klarer å løpe kan du gå.  For meg har dette vært den beste medisinen mot angst, depresjon og nedstemthet. Jeg hadde tilbud om mange typer medisin både tunge og mer ”vanlige tabletter”, noe jeg ikke ønsket. Jeg tenkte dette må jeg kjenne på og bearbeide the hard way. Ikke for å imponere men fordi jeg vet at ting kan man ikke spise bort med tabletter. Det ble en tung og lang reise, men det gikk. Jeg føler nå at jeg har kontroll igjen og nå forstår jeg hvorfor kroppen reagerte sånn. Den har ikke hatt mulighet før nå. Det har vært krise på krise i livet mitt. Det har aldri vært rolig så lenge. Nå hadde kroppen plass til å ta innover seg hva jeg hadde vært igjennom. Jeg husker at jeg tenkte stakkars menneske som har opplevd alt dette… helt til forsto det er meg selv disse minnene handler om. Det er mitt liv. Det holdt på å knekke meg totalt.

Det var både godt og vondt på samme tid. Nå hadde jeg snakket høyt om ting jeg var både redd og fortvilet over. Nå kunne jeg bearbeide det. Det er noe å ha en kronisk sykdom som slår til i tid og utide. Stjeler timer, uker og mnd fra meg som mamma, kjæreste og Ingrid. Det er tøft å leve med dødsangst og konstant redsel over når Crohnhælvetet slår til igjen. Infeksjoner som herjer i kroppen. Utallige dager på sykehus med ledinger ut fra armer og bein. Det gjør noe med ett menneske. Man lever i konstant bedreskap og ”klar til kamp”.  For å ikke snakke om alle medisinene og bivirkninger de har på kroppen. Det er faktisk mange ganger jeg hadde ønsket jeg hadde kreft eller en annen sykdom som er mer kjent så folk kan forstå.

”Når man har en usynlig sykdom eller en sykdom som ikke alle har hørt om er det ofte tøft. Det er selvfølgelig ikke sånn at alle skal gå rundt å vite alt om alle sykdommer. Hadde sikkert ikke vist noe om Crohn om jeg ikke hadde hatt den selv eller i familie jeg heller.

Så nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg har vært litt ”borte” fra fb, blogg og ellers… jeg har hatt nok med meg selv…

DEL gjerne – alle har en psykiskhelse