NAV-ER…

06/15/2017

Hva er det første du tenker på når du hører det ordet? Nav-er! Det er ikke positivt ladet i alle fall. Det er så trist å lese aviser og se på tv eller høre på radioen nå i disse dager. Mye snakk om de NAV-erne i Norge. Hvem er egentlig de? Hvordan ser de ut? Er de farlige? Late og ikke verdt mye om du skal tro det som blir skrevet.

Bilde 006

Jeg er en av dem. Ja til og med det som kalles ”Ung ufør”. Ikke frivillig, men det ble nå sånn da jeg fikk sykdommen Morbus Crohn når jeg bare var 15 år gammel. Ååååå heldige deg som får være hjemme hver dag? Får penger fra NAV uten å gjøre noe. Joda dette er noe jeg ofte hører. Tror dere det er provoserende? Jeg har mer enn en gang bitt meg selv i leppen for ikke å eksplodere. Folk er så ufattelig korttenkt. Ja noen vil alltid utnytte systemet, men det finnes overalt i samfunnet. Men det å dra alle under en kam er direkte tragisk. Jeg blir så skuffet, tror dere noen virkelig vil bli ufør frivillig? Ja om de må og behøver det ja selvfølgelig, men da er det som regel noe som ligger til grunn for at de blir det. Men det er en lang og tøff prosess. Ikke bare å knipse i fingrene å bli Ufør om noen tror det. Skulle imidlertid tro det var sånn ut fra det fremstillingen media. Vi er late og utnytter systemet alle sammen.

Jeg blir så provosert når jeg leser dette at det koker inni meg. Jeg tenkte virkelig ikke at i 2017 at det var behov for å skrive dette men jeg må få det ut.

429456_10151281521563979_983985150_n

Nå kan jeg bare snakke ut ifra meg selv og mine egne dyrekjøpte erfaringer, men jeg har inntrykk av at vi er mange. Jeg har jobbet knallhardt fra jeg var 15 år for ikke å bli Ufør. Det var ikke noe jeg ønsket. Jeg har ikke en lang CV å slå i bordet med, men å bli ufør var ihverfall ikke ett av målene i livet mitt. Jeg hadde møte på møte og jeg har tidligere skrevet om dette også på bloggen, men det tok meg lang tid å innse at jeg måtte gi etter på det å bli Ung Ufør. Jeg ble tidlig satt på sidelinjen. Jeg fikk stempelet lat, skulker på skolen. Ingen spurte hvorfor jeg var borte så mye eller hvorfor jeg gikk ned 10 kilo. For ikke å glemme at jeg løp på do 1000 ganger iløpet av en skole dag. Jeg var så bleik og tynn at jeg så ut som et levende lik.

Jeg har tenkt mange ganger på det, hvorfor grep ingen inn? Jeg var faktisk motsatt av det de trodde om meg. Jeg kjempet meg gjennom skoledager. Jeg gråt på do i krampesmerter og såg meg selv i speilet og sa dette klarer du. ”Kun to timer igjen til bussen hjem”.  Må bare håpe på at jeg var ferdig på do sånn at jeg skulle klare de 45 min bussturen tok. Kan du tenke deg at det å tenke på slike ting hver dag i et miljø der du skulle bli en ener i idrett. Idrettslinja – herregud jeg skulle jo bli den neste Anja Andersen.  Det er umennesklig for en ung jente dette livet. Man skjuler det bak et smil fordi da ble det ikke fokus på meg og sykdom. Sykdommen er der og du orker bare ikke prate om det. Du vil bare rømme fra din egen kropp, få fri, om så bare for en time.

Så går månedene og årene å du må bare gi deg over, kroppen tåler ikke mer. Jeg måtte kapitulere, godta å bli Ufør. Flau og lei meg. Alle mine venner hadde utdanning klar og jobb på siden av studiene.  Hva hadde jeg?  Jo skammen. Skammen over å ikke klare idrettslinjen med over 70 innleggelser på 3 år. Jeg måtte ta opp matten og nynorsk. Jeg måtte på voksenopplæring for å ta de fagene. Jeg var ikke da bare syk men også full av skam fordi jeg ikke var god nok. Jeg var en som hadde feilet, en taper.

Blogg klær3

Jeg kom meg omsider igjennom skolen og fikk Vitnemålet som bevis på fullført vidregåendeskole. Husker jeg fantes ikke stolt, bare skam. Hvorfor var – er samfunnet sånn? Alle er ikke like. Vi lærer på ulike måter og vi har alle våre utfordringer. Jo gamlere man blir forstår man jo mer av dette. Jeg ser jo i dag at jeg ikke er noen pusekatt eller pingle. Jeg har en psyke som er rimelig sterk. Fordi disse såkalte beste årene i livet ditt var mine værste. Men de var med på å forme den personen jeg er i dag så jeg ville ikke vært foruten de heller. Ja forstår at det kan høres litt klisjeaktig ut men sånn er det. Du må få deg noen slag i tryne for å få perspektiv på livet. Fordi om jeg fikk det så alt for tidlig så er det ikke noe jeg kan gjøre med nå annet enn å lære av det og ikke minst lære videre til mine barn. Ikke døm folk ut fra utseende eller hva du hører om dem.

Det er noe som heter du skal vite ikke tro ting om folk. Så om du hører noe om noen så ikke la det definere personen. Gi vedkommende muligheten å gi deg sjansen til å bedømme hvordan den er eller du oppfatter den personen.

Vi er så flinke til å dømme folk ut fra status, penger og utsende. Det er der vi tar så utrolig feil. Vet du hva vi mennesker stiller spørsmål om når vi møter nye mennesker…?

Hva heter du?

Hva jobber du med?

Hvor stor stilling da?

Hvor stor stilling i jobben spør vi før gift, familie, hus og heim. Det er så bak mål. Vi er så opptatt av det å jobbe 100%. Er ikke de som jobber mindre like mye verdt? Hva er det med oss. Hva lærer vi ungene våre? Vi lager et umenneskelig krav for ungene våre, det skal jo være best i alt de. Best på skolen, best på idrettene de er med på og ha mange venner. Ja når skal ungene få være BARE BARN? Det higes etter å være perfekt i alt på inn og utsiden… det går ikke! Det kan jeg bare si her og nå. Livet er hverken perfekt eller rettferdig. Folk får kreft og noen blir aldri rike på penger.

Noen er i tilegg så uheldige å trekke det korteste strået og ender opp med å få en sykdom, utfordringer eller andre ting som gjør de til at de må bli i NAV systemet. Du blir ikke med i samfunnet på lik linje med de ”friske” eller ”normale A4 menneskene”. Du er for syk i starten til å se det, men når tiden går så ser du de rundt deg er på jobb og du sitter hjemme. Du sender avgåre mann og barn til jobb og skole vips er huset heilt stille. Du har all verden med tid. Du kan rydde, vaske, trene ja gjøre hva du ønsker. Vet du hva dette er ikke stas i lengden. Dette er ok i noen dager så ser du verden fra utsiden liksom. Som i en skolegård der en unge står og ser på de andre leke og han eller hun ikke får være med. Jeg kunne gjort masse for å komme inn i ”varmen” og kanskje kunne få være en del av et felleskap. Føle jeg er med og bidrar i samfunnet. Jeg betaler skatt som alle andre, jeg er foreldrekontakt til ungene, det har jeg vært flere ganger fordi da kan jeg bidra. Jeg føler nesten presset til å gjøre slike frivillige ting fordi ved flere anledninger hører jeg voksne si. Ingrid du kan jo ta på deg dette vervet du som BARE ER HJEMME… det er vondt det. Hvem er Ufør og ønsker det? Jeg spørr igjen.

Jeg skulle gjerne vært trener, oppmann og leder i fotballen jeg. Men det er en grunn til at man er Ufør. Ufør er ikke = fritid eller jeg orker ikke bidra til felleskapet.

bloggbilde

Jeg tok en runde her i nærområdet å spurte om butikker hadde behov for en ekstrahjelp. Ikke i 100% stilling men alt fra 10 – 50 %. Jeg er ensom og vil ut av hjemmet. Ja jeg har skrevet bok, laget dokumentar og blogger. Men det er en ensom jobb. Jeg holder foredrag og reiser rundt, men det er også alene. Jeg er en jente som liker å ha folk rundt seg, jeg trodde virkelig ikke dette skulle bli noe problem. Men akk så feil kan du ta. Alle jeg har snakket med forandrer ansiktsfarge når jeg spør og kvier seg i å svare. Noen husker på meg og trenger ikke min CV og andre sier det er lenge til enda vi skal ansette så prater vi ikke mer om det. Da har de for noen minutter siden stått og rost meg opp i skyene på hva jeg får til med sykdommen min og er imponert over meg. Men ta CV`n min eller tørre ansette meg i en liten stilling, ekstrahjelp eller tilkalling. Det tør de ikke. Om de hadde tatt bryet med å ringe tidligere arbeidsgivere så ville de oppdaget at jeg ikke har fravær utenom når jeg har blitt operert og jeg har aldri benyttet egenmelding.  Hvorfor tør dere ikke prøve da? Jeg har ikke vært så tøff å si at hvorfor ikke bare si det som det er, jeg leser hele kropp språket deres på lang vei. Det gjør vondt, men gjør meg mest forbannet. Feige er dere. Alle har prøvetid har de ikke det? Gi oss en sjanse på lik linje som de ”friske” kanskje vi er en berikelse også, fordi vi står der ikke bare for pengene og teller timer på klokken. Vi vil bidra, vi ønsker å si stolt at jeg jobber der eller der. Eller bare det å si: Nei jeg kan ikke den dagen fordi jeg skal på jobb…

bok4

Har dere tenkt på det? Arbeidsgivere og NAV har en lang vei å gå for å tilrettelegge for oss som faller utenfor samfunnets normale regler. Vil bare bli ett større og større problem i fremtiden dette og det er dere som skaper de NAV`erne dere skriver om, fordi det er mange som vil jobbe men får ikke sjansen engang. Shame on you…