Når man føler at det hadde vært bedre om jeg hadde dødd…

06/14/2014

Hvorfor føler jeg at alt hadde vært bedre om jeg ikke hadde overlevd…

vondt3

Da har jeg fått svar på min klage over behandling av Norsk pasientskadeerstatning: JEG HAR IKKE HAR KRAV PÅ ERSTATNING. Kort begrunnelse… ” Det er ikke et krav at noen kan lastes for en slik svikt” ”Du har blitt behandlet og fulgt opp etter vanlig god medisinsk praktisk ved St.Olavs Hospital…”

Jeg kan ikke – klarer ikke gå mer inn på dette nå. Jeg er helt utslitt psykisk og fysisk fordi jeg nå må sette meg ned atter en gang å skrive. Skrive om den vonde, traumatiske, smertefulle og vanskelige tiden jeg har vært igjennom. Jeg må bruke all min energi på det som engang var og ikke nyte tiden med mann og barn som jeg så sårt trenger. Jeg har vært lekkasjefri i snart et år. 4 juli er det et år siden den fantastiske operasjonen. Jeg velger å dra det så langt som å si at den ”reddet” live mitt! Jeg vet at hadde jeg ikke blitt lekkasjefri så hadde jeg med hånda på hjertet ikke sittet her, gråtende i stolen i dag, og skrevet til dere. Jeg har opplevd så mye opp og nedturer i livet – men dette tar virkelig kaka altså.

Jeg skal ta dere tilbake til hvordan jeg hadde det for nesten et år siden…

a
Jeg hadde ikke en eneste dag uten lekkasje… Hva mener du med lekkasje tenker du kanskje du som ikke kjenner meg? Jo det er rett og slett avføringslekkasje. Ja du leser rett, avføring! Jeg har en stomi som aldri har blitt helt bra etter mine operasjoner og sann mine ord, jeg har prøvd alt av utstyr og kjærringråd for å få dette tett, uten hell! Jeg har hatt noen fantastiske stomisykepleiere til å hjelpe meg, men vi har ikke kommet i mål med noe. De har revet seg i håret og grått med meg oppigjennom årene, men til INGEN NYTTE. Så jeg som ”bare” er pasient har selvfølgelig lært meg hva som jeg ser er bra og dårlig på min egen kropp. Hva som funker og hva som ikke gjør det. Jeg har gjort som jeg har blitt fortalt, anbefalt og føler jeg trygt kan si at jeg kjenner kroppen min, sykdommen min og den stomien min meget godt nå, etter 16 år som kronisk syk. Jeg kom til ”skade”  i å foreslå hva jeg trodde kom til å hjelpe meg og mitt store problem for en overlege på St.Olav… det skulle jeg ALDRI ha gjort! Jeg måtte huske på hvem som var pasient og hvem som var utdannet lege her fru Melkersen…

d
Hverdagen min før operasjonen på privatsykehus var for meg styrt av lekkasjer og stomien. Jeg kunne ikke gjøre hva jeg ville det var å ta livet som det kom – minutt for minutt… Jeg kunne ikke holde avtaler bestandig da jeg kunne være sikker på at lekkasjen kom når jeg minst ante det, og selvfølgelig når det passet som dårligst. ”Det passer ALDRI med lekkasjer, men for oss som har/hadde dette problemet vet hva jeg mener med det” Ungene hadde alltid en plan 2 på alle ting, fordi de visste at får mamma lekkasje må vi kjøre plan 2. Huff…beklager jeg blir så lei meg – tårene renner nedover kinnet og jeg hulker nå. Jeg… ”pause”

vondt1

Beklager, alt tok overhånd her… Skyldfølelsen, skammen, smerten og redselen kom over meg som en kanonkule i bakhode. Hva har jeg egentlig utsatt familien min for, med min sykdom og alt rundt det! Ikke frivillig selvfølgelig, det forstår jeg også, men fy fader det er ikke bare bare å være pårørende til en kronisk syk person! Og enda verre når Sykehuset mener vi ikke har tatt skade av alt dette. At det ikke har vært en belastning for verken meg, Daniel eller ungene! HVA FAAN VET DE OM DET? Hva vet de egentlig om det å være pasient, om de selv aldri har vært det? Har de stomi? Har de Morbus Crohn? Vet de hvordan det føles å stå med avføring langt nede i skoene fordi stomiposen ikke sitter fast på kroppen? Eller våkne opp i sin egen avføring i senga?
Er ikke det belastende på et menneske så vet ikke jeg? Eller skal man bare takle det/godta det? Er det bare noe man må finne seg i som kronisk syk? Er det bare jeg som er ufattelig svak som menneske? En veiking ut av dimensjoner… Finnes det en oppskrift på hvordan takle det bra – den vil jeg gjerne ha…
Hvorfor sitter jeg igjen med en følelse av at denne problemstillingen har de ikke opplevd før. Ikke lekksjer, men at en pasient velger privat i operasjon for å berge live sitt. For å så ta kampen i ettertid. Hadde jeg fått god behandling hadde ikke dette vært en sak eller! Jeg er så skuffet og sint. Ikke bare på mine vegne men for alt dette har kostet familien min. IKKE MINST UNGENE MINE!!! Alt det de har måttet gjennomgå og lidd under dette, fy fader det kommer jeg ikke til å gi meg på. Så JA jeg kommer ti å klage dette inn. Det blir nok en runde og gud hjelpe meg, GI MEG STYRKE til å klare hverdagen med hodet over vannet! Hvorfor kan ikke en lege/sykehuset bare innrømme at de har gjort en feil? Jeg har ikke hatt lekkasje siden 4.juli.2013. Dette er noe jeg og min familie burde nytt og feiret. Isteden må jeg kjempe og kjempe mot et system som kan knekke selv den sterkeste. Vet ikke hvor langt jeg klarer å kjempe heller… men jeg MÅ, for de som kommer etter meg! Jeg unner ikke min værste fiende ”om jeg har noen” dette. Ingen fortjener å oppleve det jeg har gjort. INGEN i 2014. Fordi det finnes hjelp og det finnes løsninger! Sykehuset og den overlegen velger å kjøre den knallharde, iskalde skulderen istede for å legge seg langflate innrømme en menneskelig feil. Det har rett og slett gått prestisje i saken. Er de klar over hva stress kan påføre meg som Crohnpasient? Livsfarlig situasjon dette… tærer på kroppen. Jeg har gått ned masse i vekt etter jul og er i dårlig forfatning fra før, om ikke dette også skal påføre meg enda mer bekymringer og smerte.

vondt2

Men hva kan jeg – lille Ingrid gjøre mot STORE ”mektige” leger…?
Jeg skal kjempe til jeg dør, og det for barna mine og alle som er kronikere som sliter mot systemet. GI MEG STYRKE!!!!!

Rettferdigheten skal VINNE TILSLUTT…

Les her:

http://www.ingridanette.com/det-kan-vaere-toft-a-ha-et-toft-ytre/