Min Historie DEL 6 – 6/10 » NAV på godt og vondt «

06/10/2013

This post is also available in: English

Helse Norge på sitt beste…

 Bilde 007

 Jeg var som sagt 70 ganger innlagt på sykehus over en veldig kort periode på vg skole så jeg måtte ta opp noen fag på skolen. Det gjorde jeg på Aglo videregående skole. Der ble jeg mottatt veldig godt og jeg fikk lysten på å gå skole igjen. Der ble det ikke stilt noen spørsmål ved mine fravær og heller tilrettelagt så godt som de bare kunne. Jeg slet litt i starten på skolen fordi jeg var så gira og målrettet med skolegangen og det var ikke alle i klassen min for å si det sånn…

Men uansett var jeg klar på at jeg skulle ta opp fagene jeg manglet fra Meråker og finne meg en ny vei videre! Det var lettere sagt en gjort. NAV – eller gamle trygdekontor og Aetat kom i veien! Du må faen meg være frisk for å kunne være syk i dette såkalte helse- Norge. Om ikke du har det tøft nok fra før blir du ikke friskere eller mer motivert etter et møte på ett av disse kontorene.  Har grått mange tårer på vei opp eller ned i trappene til disse to etatene. Jeg har stor forståelse for at de ikke kan alt om sykdommen og alt det der… Men jeg har ingen forståelse for at det er et så tungrodd system. Er du uheldig og får feil saksbehandler, får du dårlig oppfølging og ikke vite alt du har krav på. Skal det virkelig være slik at det kommer an på saksbehandleren om du får hjelp eller ikke? OG det folkens, er en forferdelig følelse!!! Jeg har følt dette så godt på kroppen. Du sitter på ett møte der du tror du skal få hjelp og tilrettelegging og blir møtt med en kald skulder og kommentarer som kunne fått en voksen mann til å gråte.

”Jeg vil presisere at dette IKKE gjelder alle jeg har møtt av saksbehandlere, så er det også sagt ”
Hva feiler deg da? Du ser jo så frisk ut? Smiler bestandig du! Skulle ikke tro du var syk, du som har så pene klær på, fin på håret og alltid sminke på!

 


Så det at du klarer å komme deg på møte skal brukes imot deg? Eller hva? Ja du bruker kanskje litt lengre tid på badet den dagen, fordi du ikke vil se sykere ut og tar kanskje på deg fine klær og tøffe sko. Ingen liker vel når folk sier til deg at du ser så bleik og trist ut, det gjør i hvert fall ikke jeg. Lite oppløftende og veldig deprimerende men jeg vet ikke hva som er verst jeg… syk er du jo så det er ikke noe nytt. Men at det skal brukes imot deg at du klarer å pynte deg er forferdelig.

dsc01070
INGEN ser deg når du ligger i fosterstilling og vrir deg i smerte for å kunne klare å holde ut.
INGEN ser deg når du sitter halve dagen på do, 20-30 do turer på et døgn. Blod, slim og avføring tynn som vann. Det etser og setter store sår. Sår av å tørke deg bak, at du nesten heller velger å dusje, men har ikke krefter til å stå.
INGEN ser deg når du ikke tør spise mat før du drar ut døra fordi du er redd veien til nærmeste WC blir for lang.
INGEN ser deg når smertene tar overhånd og du besvimer av utmattelse
INGEN ser deg når tarmen er full av betennelse og du blør fra små sår i tarmveggen
INGEN ser deg når venner er på fest og du ligger hjemme og sover etter flere runder på sykehus og dårlig almenntilstand og kjemper en stille kamp mot sykdom. Det føles virkelig urettferdig
INGEN ser deg når venner svikter – familie ikke forstår
INGEN ser deg når følelsene tar overhånd og medisinene herjer i kroppen
INGEN ser deg

 IMG_5732

 

Du prøver å forklare så godt du kan. Klok av skade så forteller jeg ALT og viser til alle sykehusjournaler og legeattester. Da vil de vel forstå? JA DET KAN DU TRO… Du blir sendt dit og hit. Det er jo en heltidsjobb og finne ut i dette systemet som i dag heter NAV. Du må virkelig vite hva du kan søke på, og har krav på. Ellers får du i alle fall ikke høre det av NAV! Er det ikke deres fordømte plikt å opplyse om dette? Det er da ikke jeg som alvorlig syk som skal bruke utallige timer på nettet og ringe rundt om hva jeg kan ha krav på?

Lurer egentlig hvor mye tid og penger jeg har brukt på å finne ut om det ene og det andre. Helt jævlig å tenkte tilbake på. Det er mange ganger jeg har hatt krav på ting, og ikke visst om det. Og i det jeg har fått lest/hørt om det er det for seint å søke. Det er foreldet! Huff kjenner jeg blir forbannet og fortvilet når jeg tenker tilbake på den tiden. Har vi ikke kommet lenger i 2013?????

 310181_10150272712881022_647211021_8164321_2235681_n

 

Jeg var 16 år jeg når jeg fikk ”tilbud” om å bli uføretrygdet… øøøhhh NEI jeg vil jobbe. Jeg har jo ikke hatt noen jobb enda, er ikke ferdig med utdannelsen enda heller. Da kommer det så fint fra saksbehandleren… ”greit å bare gjøre det nå, fordi da blir vi ferdige med det. Det er lang behandlingstid og du kommer jo ikke til å bli frisk av sykdommen heller….” Veldig oppløftende må jeg si. Er det er slike ungdommer Norge vil ha? Herregud jeg gikk fra møtet i sinne. Jeg kranglet meg til å få jobbe og gå skole. Ikke det jeg ønsket, men jeg fikk etter hvert gå tegning, form og farge og ble til slutt Interiør konsulent. Hadde et sterkt ønske om å bli frisør, men dette fikk jeg ikke fordi ”hva skjer om du står med en brud og du må på do?” Flott begrunnelse på avslaget om søknaden om frisørskolen. Helt på tryne tragisk argument! Helse Norge på sitt beste eller hva…

En ting lærte jeg fort disse ungdomsår at du må følge med og ta ansvar selv. Jeg er en dame med bein i nesa og ville jobbe. Ville så gjerne, men hadde en kranglete mage som sloss imot meg. Jeg hadde et stort ønske om å være normal og jobbe som ”vanlige” damer på min alder gjorde. Da mener jeg NAV burde sett det, at her er det en som ønsker å bidra og som burde vært opmmuntret og heller lagt til rette for det. Jeg ville aldri gått å ”NAV`et” som er så inn blant ungdommer å gjøre nå. Heilt forferdelig – jobben er jo en del av identiteten til folk. Det ville jeg også ha. Ha et arbeidsmiljø og føle på kroppen hvordan det er å være ”normal”. Hvorfor skulle ikke jeg få den muligheten? Hvorfor måtte jeg jobbe så hardt, for å få være en del av det?

icon5

 

Studentlivet fikk en brå vending

Etter mange år som student ble jeg Interiør konsulent. Da bodde vi i Bø i Telemark. Vi flyttet dit fordi Daniel skulle gå på høyskolen i Telemark. Jeg gjorde ferdig tegning, form og farge på Aglo og søkte meg ned til Skien for videre utdanning. Men så var det liksom noe som ikke ”stemte” på prøvene på sykehuset… alle blodprøver var plutselig bra! Noe de ikke hadde vært på mange år. Hmmm, jeg var vel ikke gravid? Jeg går jo på p-pillen! Jeg måtte ta en urin test. De 2 minuttene var veeeeeeldig lange! Pregnant vettu  Med skrekkblandet fryd skulle jeg fortelle Daniel som var i starten av skolegang at: ” by the way ” du skal bli pappa te jul! Heldigvis hadde vi vært kjærester i nesten 2 ½ år så dette skal vi klare. Vi gikk ned og fortalte til mamma og pappa at de i år kommer til å få verdens beste julegave. Besteforeldre for første gang 🙂
Det var mye styr med sykehus osv . Etter som jeg hadde vært så syk og gikk på tunge medisiner da jeg ble gravid. Men alle prøver var bra og jeg har aldri vært så bra i hele mitt liv. Jeg trente og hadde ingen plager. Helt topp var det å gå gravid. La på meg 14 kilo og trente helt til siste uke før fødselen. Legen har i ettertid sagt at jo det var en ”tabbe” å ikke informere om at tabletter ikke er sikkert prevensjonsmiddel når du har en aktiv tarm. Bra vi hadde vært kjærester så lenge da, og kjente hverandre så godt 🙂

Snåsakall`n hadde rett han… Jeg ble gravid!

Gleden var stor da jeg hadde et veldig stort ønske om å bli mamma. Var livredd for at sykdommen kunne ødelegge for det. Jeg hadde hørt om mange som sliter med å få barn med mage tarm sykdommer. Det var veldig skremmende for meg. Kommer selv fra en stor familie og da er jeg vant med barn rundt meg hele tiden. Tanken på et barnløst liv var forferdelig for meg. Tenkte veldig mye på det faktisk helt fra jeg fikk sykdommen som 15 åring og på den tiden hadde jeg ikke kjærest en gang.
En av de tingene som var slitsomt med å gå gravid var å løpe inn og ut på NAV. Jeg måtte bytte kontor fordi jeg flyttet fra kommunen og jeg må starte helt på nytt. Fortelle hele historien fra A til Å nok en gang. Så dritt lei det. Ny saksbehandler og alt er liksom på null… leser de ikke mappen din? Er det ingen form for krav til forberedelser til et møte? Jaja nok om det! Blir bare sur av å skrive om inkompetente folk som ikke ser på deg for den du er, men bare som en i papirbunken eller nok en person i rekkene!

DSC_7957b

Tiden før Elias kom til verden gikk med til å prøve å bli ferdig med utdannelsen. Jeg klarte ikke bli ferdig fordi legene på Levanger ville gjerne at jeg var der når Elias ble født. Fordi skulle det skje noe var jeg der de kjente meg best! Det var trygt for meg og alle rundt meg. Så jeg dro hjem i november 2002. Hadde termin 7. Januar 2003. Men Elias hadde ikke tenkt å komme i 2003 han hadde det travelt med å komme ut. Jeg følte det vel på meg når vi skulle ha familie selskap den 30. desember 2002 at jeg var veldig sliten. Ikke minst veldig hissig!!!Tålte ingenting og orket ingenting. Jeg som elsker og pynte meg og være pen på håret, orket ikke pynte meg. Hadde ingen krefter. Tok på noe ”ja jeg vet ikke hva jeg hadde på… huff så tragisk. Hadde fått terningkast STRYK . Morgenen den 31.desember 2002 hadde jeg ikke vondt så unge herr Melkersen ymtet bortpå og fikk napp 🙂

4 timer etterpå var fødselen igang. Så JA det funket på meg disse «kjærringråd» på hvordan sette igang fødselen. Men dette var ikke etter planen. Jeg trodde alle første gangsfødende gikk over tiden!

4 timer etterpå der gikk blodproppen… da var det i gang! Mamma æ blør – e det farlig? Mamma rolig som vanlig, nei da du e i fødsel. Du får ringe Levanger sykehus å si at det har skjedd. Ting gikk veldig fort og riene ble fort tettere. Jeg sa til Daniel det blir IKKE aktuelt med noen sykebil og full pakke. Jeg er ikke syk, bare gravid så vi kjører! Til mammas store skrekk. Jeg var ikke redd, smerter tåler jeg så Daniel gjorde som jeg sa han kjørte. Men selvfølgelig matte han fylle bensin. Stoppet på Shell Stjørdal for å fylle. 100kr, 200kr, 300kr….æ pusta og pusta! Faen tenkt jeg, du trenger da vel ikke fylle full tank da din kronidiot. Åpna døra og ropa til han…. Hallo jeg er i fødsel jeg ska ikke i noe ambulanse! Der gikk det folk jeg kjente forbi og hilste. Jeg hilste tilbake så godt jeg kunne, med verdens beste falske smil. Vondt.com da…

Første gangs pappa – ikke noe stress her nei

Vi kom til sykehuset og jeg som ikke tar heis tenkte at jeg går rett opp til føden. Der jeg krøp/slepte meg opp trappen. Vondt men jeg tar ikke heis hvis føttene bærer meg. Sånn er det bare! Oppe på føden var de ikke klar til å ta meg imot: ”du må ned og meld deg i mottaket”. HALLO jeg tar ikke heis… tuller du? Nei da vi måtte ned og si hei og litt informasjon og så gå opp igjen!!! Jeg fikk tilbud om seng der nede… glem det! Jeg klarer å gå. Daniel ville at jeg skulle ta sengen men ikke faen. Opp trappen igjen… ” sta jeg nei!!! ” 4 timer senere kom verdens søteste gutt til 3710gram og 51 cm 🙂 ELIAS – mammas solstråle.
Så den lege/sykehus tabben ble min beste lykke den 31.12.2002 – etter at jeg hadde selvfølgelig smekka til Daniel over øynene etter at han febrilsk prøvde å puste sammen med meg! Hadde merke etter hånda mi på kinnet en god stund etterpå. Huff ikke enkelt å stå på siden og ikke kunne hjelpe! Det hjalp heller ikke at han kl 20.00 sa ” du klare og hold den inn te over kl 24.00 ” Klart ikke det skjønner du… kl 21.37 kom gutten til. Jeg trodde ikke på jordmoren når hun gratulerte meg med en velskapt gutt. Hæææææ en gutt, nei det er en jente! Jeg var jo helt sikker på at det ble en jente. Se en gang til… men nei da de hadde rett det var en gutt. VERDENS FINESTE GUTT SÅ KLART 🙂

Elias og jeg var i Trøndelag i 3 uker før vi dro hjem til Bø igjen…

 

div 2 048

Der koste vi oss – trillet turer og satt på kafeer, spiste kake og drakk tidenes jordbær/kiwi te. Hver dag gikk vi en lang tur og avsluttet turen på kafeen 🙂 Var med på babysang, babykino og babysvømming. Ja alt det som gikk an å være med på! Men lykken skulle brått ta slutt da jeg ble ”døds syk ” sommeren 2003. Sommeren i Bø var varm og alt var egentlig bare toppers. Jeg og en god venninne skulle til hennes hjemby Sandefjord på seiling. Jeg på seilbåt… Hegras landkrabbe eller skogtroll på båt. Jeg som blir sjøsyk av å se filmer som » The perfect storm » – Jaja vi kan prøve! Jeg liker utfordringer 🙂 Jeg var sånn halvveis uvel og mye svimmel. Men orket ikke si noe om det. Ville ikke skremme noen. Jeg kjente på vei dit i bilen at jeg var kvalm og at jeg var på do veldig ofte. Tankene gikk tilbake til – huff nei dette kjenner jeg igjen. Jeg blødde i do og hadde mye smerter og kramper i magen. Er magen blitt helt klin kokkos igjen. Kjente på kroppen at kiloene rant av meg. Jeg var 100 % sikker på at magen er alvorlig syk igjen og jeg må sikkert operere igjen! Men jeg hadde full fokus på det som var viktigst i livet akkurat da – Elias <3

div 3 006

 

div 3 001

 

Vi kom frem til Sandefjord og skulle ut i båt… kjente allerede på land at dette går ikke! Jeg slet på vei ut i båten og kastet opp bare ved å se båten. Så vi ble liggende til kai – det ble ikke seiling med frøken mage trøbbel…
Dagen etterpå klarte jeg ikke mer. Vi måtte til legen, det var ikke forsvarlig å vente lenger. Jeg var likbleik og klarte knapt å løfte Elias. Smertestillende kunne jeg ikke ta eller fordi jeg ammet lille Elias. Daniel var på fisketur med guttene og jeg skulle på strand liv med jentene 🙂 Ble lege og sykehus på meg! Men før jeg dro dit måtte jeg ringe Snåsakall`n. Jeg ringte – han tok telefonen og jeg rakk ikke si et ord før han sa… ” det e itj nå farlig, men du må te legen. Så kan du ring mæ igjen seinar! Så la han på! ” Hmmm…, Ja da må æ kom meg te legen da…
Etter mye prøver og undersøkelser fikk jeg ett svar jeg aldri kommer til å glemme. Legen kommer inn og sier. Ja dette kan jeg ikke hjelpe deg med! Jeg ble livredd og trodde nå er jeg dødssyk! Tårene presset på, jeg spurte legen – er det kreft?

Nei – du er gravid!

GRAVID??? Men jeg ammer jo Elias og har hormonspiral…. E det mulig!
Hvordan skal jeg få tak i han som er på fisketur midt på Hardangervidda? Han må komme tilbake og hjelpe meg med Elias. Venninna mi hadde ringt Daniel når jeg ble fraktet til sykehuset om at jeg var alvorlig syk og at han måtte komme hit! Det var ikke gjort i en håndvending. Han måtte gå i flere timer og kjøre i enda flere timer…

 Bilde Daniel 2

 

Men omsider kommer han hjem og er helt utslitt. Nesten i koma kommer han og legger seg bak meg i senga. Jeg ligger LYS våken og tenker hvordan skal jeg si dette til han? Du Daniel – Elias skal bli storebror! Det er helt stilt bak meg… jeg tør ikke snu meg fordi jeg er så kvalm og er livredd for å kaste opp. Jeg ligger våken hele natten i håp om et svar eller en lyd…. Men nei ingenting kommer. Før han vånker på morgenen og sier….Du Ingrid – jeg hadde et maretitt i natt… Jeg drømte at Elias skulle bli storebror….:)

Du Ingrid – jeg hadde et maretitt i natt… Jeg drømte at Elias skulle bli storebror…

Se tidligere blogg innlegg om Min historie DEL 1, 2, 3, 4, 5, på bloggen min 🙂

Husk legg igjen kommentarer og spørsmål – pluss om det er noe dere vil jeg skal blogge mer om! 🙂

Se hva som skjer i Min historie DEL 7 om noen dager…