Min historie DEL 2 – 2/10 «sviket og tøffe ungdoms år»

07/02/2014

This post is also available in: English

Da skal jeg ta dere med tilbake i tid. Tilbake til 1998 og Hegra U.skole. Jeg gikk siste året på Hegra U skole da jeg fikk sykdommen Morbus Crohn. Jeg husker godt den dagen jeg satt på sykehuset i Levanger og dr Kristian Hveem sa til meg at Ingrid du har tarmsykdommen ” morbus crohn ”
Jeg fikk Morbus Crohn som 15 åring. Så jeg har sikkert hatt sykdommen i flere år før jeg fikk diagnosen. Det tok ca 1 år fra første prøvene til jeg fikk satt på sykehuset og fikk høre at jeg hadde en sykdom som het Morbus Crohn.
”Hva var det jeg hadde sa du?” Husker jeg spurte legen om det på Levanger sykehus.

Det startet med magesmerter, vekttap og blod i avføringen. Masse smerter og kramper i magen. Sprang på do etter hvert måltid uansett hva jeg spiste. Holdt ikke på noe. Dette førte også til at jeg ikke spiste så mye fordi jeg var redd jeg skulle ”drite” i buksa hvis jeg ikke var nær nok en do. På det verste var jeg på do over 30 ganger på ett døgn. Og da så det ut som om jeg hadde spydd blod i doen. Det var alltid verst på natten og morgenen for min del. Jeg slet sikkelig mellom kl 03.00 og 10.00. Det vil si at jeg hadde problemer og komme meg på skolen til rett tid. Og at jeg var slapp og utilpass er vell ikke vanskelig å forstå…?
At jeg ikke la på meg eller at jeg gikk ned i vekt – var liksom greit for meg. Det var jo alltid en kamp om å være tynnest, penest og best i alt. Det er jo en typisk jentegreie å være opptatt av utseende. Jeg kunne spise hva jeg ville – uten å legge på meg. Jeg ble bare tynnere og tynnere uten å gjøre noe for å gå ned i vekt- PERFEKT?
Men etter som jeg var på do hver gang jeg hadde spist på skolen eller andre sammenhenger begynte folk til å reagere… Noen i klassen min på Hegra U ringte mamma og lurte på om hun ikke skjønte at jeg hadde spiseforstyrrelser. Mamma tok det opp med meg og da måtte jeg bare si det som det var.
Grunnen til at jeg ikke hadde sagt det til henne var at bestefar hadde hatt endetarmskreft og det oppdaget han med blod i avføringen så jeg ville ikke si det. Jeg var redd jeg hadde det samme som bestefar. Jeg var redd for å dø og derfor sa jeg ingenting for å skåne meg selv og de rundt meg på dette. Jeg var sikker på at jeg hadde kreft og skulle dø. Men etter jeg sa det til mamma ble det rett til legen for å ta noen prøver – masse prøver… Etter utallige blodprøver og div fant de altså ut at jeg hadde Morbus Crohn i april 1998.

Meråker VG skole 1999,2000 og 2001
Jeg hadde gleda meg sykt til årene i Meråker. Jeg skulle bli håndballproff!! Jeg hadde store mål og drømmer om det i alle fall. Anja Andersen var og er mitt store håndball idol så derfor villa jeg gå håndball-linja for å utvikle talentet mitt. Jeg skulle jo bli den ”nye” Anja. Jeg var hurtig, spenstig og ga alt. Var med på talent samlinger og hadde ambisjoner om å bli noe stort. Det var ikke noe ”hvis” det var heller et spørsmål om når jeg skulle bli proff!!! Jeg er like hissig som Anja i følge pappa… hehe
Men sånn ble det ikke. Meråker ble ett sant helvete. Formen ble bare dårligere og dårligere. Jeg trente og trente – ingen fremgang. Jeg var slapp, svimmel og fikk masse småskader pågrunn av nedsatt allmenntilstand. Jeg skjønte ingenting – jeg skulle jo være best utpå banen. Håndball var og er fortsatt viktig for meg. Det var en skikkelig nedtur å se drømmen sin bli knust pågrunn av sykdom!!!

Heller ikke så gøy og bli mistrodd av lærerne på skolen. Mange trodde jeg var en skulker og bare lat. Det var sårende å se at jeg prøvde og forklare og du så på dem at de ikke trodde deg. Fikk så ørene flagret av en lærer etter utallige runder ut på do i en mattetime… ” Ingrid – du kan gå på do i friminuttet du også som vanlige folk ”
Hva skulle jeg gjøre da? Når du må på do, så må du på do!!! Går ikke an og vente! Ingen på 16 år som synes det er greit og drite i buksa heller… Ingen forståelse.
Ikke før jeg ble funnet besvimt på garderoben under en håndball økt det andre året på Meråker. Med buksa på kneene og blod over alt. Etter dager, mnd og år med sykdommen. Hvem med sine fulle 5 hadde løyet på seg Morbus Crohn? Hvem ville frivillig fortelle om blod, avføring og magesmerter hvis de ikke hadde det? Hadde jeg vært en skulker hadde jeg aldri kommet med unnskyldninger om en sykdom som hadde meg avføring å gjøre… eller hva?

Så det har vært tøft å være alvorlig syk i de årene som ”liksom” skal være dine beste ungdoms år. Har mistet mange gode venner eller for å si det på en annen måte. Funnet ut hvem mine virkelige venner er.

Det har vært vondt å se at dem du tror er dine venner – ikke er det likevel når du trenger dem som mest

DEL 3 blir om viktigheten med gode ærlige venner og en spesiell hendelse…

Legg gjerne igjen en kommentar og har du spørsmål – fyr laus 🙂 Jeg er på FB og følg meg også på instagram Crohnprinsesse er navnet  🙂