Min historie DEL 10 – 10/10 » I WANT TO BREAK FREE… «

06/27/2013

This post is also available in: English

Crohnprinsessen som INGEN kunne målbinde…

Bilde 158

Opp av sengen… sitte å puste… legge seg ned. Helt ferdig. Drit vondt. Så opp av senga, slite seg over på siden og opp på sengkanten for å sitte litt igjen. Puste og reise seg opp å stå. Drit vondt. Så opp av senga, sitte på kanten, reise seg å stå, deretter gå to tre skritt…

Bilde 160

Dette var en laaaang og tung periode som jeg bare måtte komme meg igjennom. Jeg måtte gjøre jobben selv det var ingen som kunne hjelpe meg med dette. Og lo lenger jeg ventet jo lenger kom det å bli til jeg klarte å komme meg opp av denne helvetes sykesengen! Jeg bet sammen tennene, kjempet og kjempet, mot tårene fortvilelsen og smerten. Opp av senga, pustet i ”fløyte” (innretning for å klare å få opp slim fra lungene) opp å gå, lengre og lengre.

Bilde 161

Hosten var jo et mareritt i seg selv, da kjentes det ut som magen revnet igjen. Fikk en pute som jeg holdt opp mot såret når jeg satt på sengen eller måtte hoste. Jeg får nesten alltid halsbetennelse eller virus når jeg ligger på sykehus. Da vet jeg lenge før jeg må hoste at dette blir drit vondt.

Bilde 162

Jeg hadde bare ett mål…. Opp og frem for ungenes skyld! Det skulle få igjen mammaen sin – jeg skulle hjem og bli mamma på heltid! Det var for smertefullt å se dem gli sakte men sikkert fra meg… 🙁  Nå begynte virkelig vinnerinstinktet å vise seg.

Bilde 119

 

Enn at jeg trodde jeg skulle klare å dra til London å holde foredrag før jul ” høsten 2010 ”!!?? Jeg hadde blitt invitert til å holde foredrag på en verdenskonferanse. Og der skulle det være mange leger, sykepleiere og andre folk i salen, flere hundre. Jeg sto på invitasjonen og programmet, en av foredragsholderne. Og her låg jeg på sykehuset. Halvdød med ledninger i alle retninger. Jeg merkelig nok troen på å komme meg dit helt til dagen før, da skjønte jeg at dette ikke gikk. Mange hadde sagt at ” Ingrid du kommer deg ikke til London”. ”Du må forstå hvor syk du er!” Jeg gir ikke opp før jeg virkelig må. Og dette var noe jeg ikke kunne gjøre noe med! Jeg hadde ikke kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen på Værnes engang. Hadde virkelig så lyst til å gjennomføre dette at jeg ikke klarte å se at jeg ikke var frisk nok.

Jeg liker ikke å svikte folk, men det føltes sånn nå. Det var to sykepleiere ”stomisykepleiere” fra sykehuset som skulle til London. De kom innom rommet mitt før de dro. Det var helt forferdelig. Føltes så urettferdig. Dette skulle jo være min store ildprøve og min store sjanse på flere foredrag der ute.
De var så forståelsesfulle og syntes også dette var trist. De tok med seg foredraget mitt og filmen min. Noen i London leste opp foredraget mitt på vegne av meg – fra mitt manus og viste filmen min. Jeg trodde ALLE mine sjanser var over og ut for min del. Men tror du ikke mailboksen min var full samme kveld! Det tok fullstendig av – og jeg var ikke der selv engang 🙂 ” mer om foredragene kommer i egne innlegg på bloggen” Jeg hadde klart å berøre en hel ”verden” med min historie. Og da hadde jeg ikke sagt et ord om dette kaoset som jeg nå gjennomlevde.

Blogg 1

Så var 9 mnd over på sykehuset… og veien tilbake i livet var bare så vidt begynt…. Jeg var livredd og klarte ikke helt forstå at NÅ var det over. Jeg klarte IKKE å stole på det. Tidligere hadde jeg jo fått tilbakeslag bare en dag – timer etter utskrivelse, så at dette skulle være ”slutten” på helvetet var ikke lett å forstå. Skånet meg selv. Tenkte det verste, sånn at ikke jeg skulle bli skuffet nok en gang. Ikke minst for ungene sin del. ”IKKE si til dem at dette er utskrivelsen… de klarer ikke en nedtur til!” Jeg hadde jo lovet på tro og ære flere ganger at jeg kom hjem nå og så var det rett tilbake på sykehuset. Ungene kom ikke bort til meg på slutten, ville helst ikke klemme meg eller se på meg. Om fikk jeg en klem var det fordi ALLE sa du må da gi mammaen din en klem… Jeg kjente den ikke var varm, men en klem som du må gi! Helst så vidt borti meg og med ansiktet langt unna, sånn hår mot kinn klem. Hjertet mitt blødde, men jeg hadde stor forståelse for hvorfor de ikke ville. Det var deres måte å holde ting på avstand på – skåne seg selv. Ungene er ikke dumme de altså!

icon5

De klamret seg til tante Gøril eller tante An-Magritt. Bestemor Stina – ble plutselig mamma… det var veldig vondt å høre. Bare på noen mnd hadde de hørt på småsøstrene mine si mamma til bestemoren deres og da var det plutselig ikke så rart at de også kalte henne det. Men det var vondt å høre og se. Fordi da visste jeg at ungene forsto alvoret i min situasjon. De helgarderte seg og hadde reservemamma allerede klar! Om de sa det så jeg hørte på ble de helt rare og beklaget seg… stakkars unger 🙁 sukk

Tuva og Vilde

Vi solgte huset vårt mens jeg lå på St.Olav. Et stort og fint hus i Sona, litt øst for Hegra. Det var arbeidskrevende med så stort hus og stor hage. Daniel reiste mye i jobben og når han ikke var på reise hadde han kontor i Trondheim. Det ble derfor tungt for meg å holde tritt med huset oppi all sykdommen og nå var det i hvert fall vanskelig. Derfor bodde vi hjemme hos mine foreldre. Jeg kan ikke se for meg at vi hadde klart det om ikke vi hadde gjort det! Der var vi 9 personer under samme tak. Alle kunne hjelpe og alle gjorde det. Hvorfor? – jo fordi de er familie, men ikke minst fordi hva skulle vi ha gjort da? – uten hjelp fra kommunen?

310181_10150272712881022_647211021_8164321_2235681_n

Jeg hadde et opplegg med smertepumpen og nedtrapping når jeg dro hjem. Jeg husker så godt den dagen de tok ut alle ledninger av kroppen min. Mat, veske, medisiner og smertestillende ble tatt ut av venene mine… skummelt, men godt. Jeg ble sendt hjem med smertepumpen og nedtrappingsplan, langsomt og kontrollert av smerteteamet på St.Olav.

EN FANTASTISK SYKEPLEIER MED NAVN VEGARD – VAR MIN REDNING, SÅ LESER DU DETTE – TUSEN TAKK

Bilde 015

”Kommer til å ha egne innlegg om maling – trening – kosthold – klær og foredragene mine etter denne serien( Min historie 1 -10 ) ”

29072010996

Jeg husker jeg gikk ut fra sykehuset siste dag, uten ledninger og kontrollmålinger, stell av sår osv med skrekkblandet fryd. Jeg var blitt veldig knyttet til flere sykepleiere og avheng av deres hjelp. Derfor var det ikke greit å bryte med den biten. Tryggheten var liksom borte. Jeg hadde vært pleietrengende i mange mnd, og sett hvitkledde folk mer enn min egen familie. Hvordan skulle dette gå bra? Jeg som hadde vært her så lenge. Jeg som så vidt klarte å bøye meg, gå på do alene eller kle på meg. Nå ble jeg i alle fall en belastning for familien min. Eller mest min mann Daniel.

dsc00341

Må nok en gang bare få rose han. Hadde det vært en merkelapp i nakken på han hadde det stått ”made in heaven” 🙂

Veien tilbake i livet skulle bli tøffere enn jeg trodde. Men jeg bestemte meg. ”Jeg skal klare å bli frisk igjen. Komme meg opp og tilbake til der jeg var før.” Lite ante jeg noe om det store muskelsvinnet jeg hadde hatt og kroppen var jo fullstendig ”nedbrutt” etter 9 måneders sengeleie. Magen skulle gro, kroppen skulle leges og jeg skulle på nytt lære meg å håndtere en ny stomi. Denne stomien var helt ulik den jeg hadde fått første gang jeg ble operert. Denne var langt fra ”perfekt”, legene trekker ikke ut noen cm lenger enn de må når du har så liten tarm igjen som jeg har. Stomien var ikke optimal men funksjonell. Operasjonssåret var jo heller ikke kjempepent å se på men dette var uvesentlig på dette tidspunktet. Fra sykehuset fikk jeg beskjed om at dette er noe de lett kunne ”fikse” på i etterkant. Plastikkirurgene skulle legge opp et løp for dette når formen var bedre og kroppen klar for nye inngrep. Dette var ikke ett tema på dette tidspunktet, når det viktigste var å bli lappet i sammen og å komme meg på beina. Utseende og andre ”småting” kunne vente. Det hadde sykehuset lovet meg. Magen så helt jævlig ut, så det var greit og se fram til å få rette på dette.
Det var tøft å komme tilbake til den gamle Ingrid. Jeg ville helst at alt gikk fort og det forstår jo alle at det ikke gjør. Jeg hater at ting går sakte. Utrykket ”TING TAR TID” liker jeg ikke… Men sånn er det nå. Jeg var målrettet og klarte meg fint. Men det kostet. Jeg måtte bestandig jobbe hardt og kanskje enda hardere for at jeg ikke skulle ha det ”stakkars hun som lå så lenge på sykehuset”-stempelet på meg. Fordi det verste jeg vet er når folk synes synd på meg! Det er bestandig NOEN der ute som har det verre enn deg – så tenk positivt!

Fordi det verste jeg vet er når folk synes synd på meg!

Jeg trente på Spenst Stjørdal fra dag en etter sykehusoppholdet. Der passet de godt på meg. Jeg kunne knapt gå en km på mølla når jeg startet. Syntes det var greit å gå inne så jeg kunne holde meg fast i noe. Og skulle jeg besvime hadde jeg folk rundt meg. Det var vondt, forferdelig vondt. Jeg var helt ferdig etter bare noen minutter på mølla. Jeg gikk sakte, etter hvert klarte jeg mer, gikk lenger, fortere og tilslutt småløp jeg. Etter 4 mnd klarte jeg dette uten å kaste opp eller bli helt slått i bakken av utmattelse.
Huff Det tok meg nesten 1/2 år før jeg klarte å løpe en runde her i området på 5 kilometer uten å stoppe for å gå. Jeg var SÅ stolt. Jeg var med på et løp sammen med mine damer på Freequent 🙂  Jenter i Fokus Trondheim. Fikk spørsmålet ” blir du ikke med du da Ingrid?” ” Jo det vil jeg, det kan jeg og det SKAL jeg!!!

 You go girl  🙂

jentebølgen

8. juni 2011
33min på Jentebølgen…me herre stoppen å «pose» me Jon… Freequentdamene e toppen altså!!! Tjohoo det va artig å spreng;)
Svett å jævelig æ da vettu…jaja kjækk han på sia av mæ da!
«etter 9mnd på sykehus så va itj tia såååå jævelig dårlig da?

Tok meg ut helt og ble liggende i flere dager etterpå… det var så viktig å kunne teste ut kroppen og hvordan den føltes. Det var også en måte å kjenne at man lever på. Det var vondt der og da. MEN gud så deilig etterpå. Den følelsen! Jeg klarte det. Livet mitt er tilbake. Jeg lever! Nå er det bare resten igjen… Leve livet!

                          Gjøre en forskjell 🙂

 

Bilde 026

Jeg sitter igjen med mange tanker og vonde minner. De kommer sakte men sikkert tilbake en etter en. Mye jeg trodde jeg hadde glemt eller sikkert fortrengt. Men noe sitter som støpt… Jeg sitter enda med en følelse av at det er mange som har godt av å høre foredraget mitt. Det er mange hendelser og tabber som lett kan vært unngått om man kan ta lærdom av det jeg forteller…
Dette var en brøkdel av Min historie! Les Min historie DEL 1,2,3,4,5,6,7,8 og 9 på bloggen min.

Det kommer flere innlegg se følg med… hvem skulle tro at det er større og værre kamper i ettertid enn de 9 mnd på sykehuset!

Se og DEL…   http://www.youtube.com/watch?v=bwOHWMm8tug

– make a difference –