Min historie DEL 7 – 7/10 » HJELP MEG DA!?!!! «

06/12/2013

This post is also available in: English

DSCF0241

Du Ingrid – jeg hadde et mareritt i natt om at Elias skulle bli storebror… Ja nå var ikke det et mareritt. Det var fakta faen – ikke nok med at han skulle bli storebror. Vi ventet tvillinger! Herregud dette var jo sikkelig skummelt. Snåsakall`n hadde virkelig rett. Han så jo tvillingene når jeg var 18-19 år, mange år før jeg ble gravid med dem! Snakk om å bli ”avkledd” og jeg var ikke et sekund i tvil på at det var to jenter når vi dro på ultralyd. Jeg fortalte historien til legene og jordmor på Levanger sykehus. De trodde vel jeg var ”gal”, men fikk rett jeg og da sa jeg: ”se der ja – Snåsakall`n sa det han for mange år siden! ”

Snåsakall`n så jo tvillingan for mange år siden han 🙂

DSCF0007

 

Tiden fra jeg fikk vite at jeg var gravid igjen var litt rar. Elias kunne jeg ikke amme nå mer, så han fikk liksom ikke noen avvenning på melka for å si det sånn. Det var slutt på timen det og rett på flaskemelk. Han taklet dette veldig bra. Han forsto sikkert at han bare måtte like det  Jeg forsatte å gå ned i vekt og var ned 10 kilo fort. Så ut som ett ”levende lik”. Bleik og tynn som jeg var!

Under tvillingsvangerskapet var jeg i kjempe form helt til det begynte å bli trangt i magen. Og for å si det mildt er det ikke så behagelig å bli sparket i en betent tarm! Jeg hadde heldigvis Elias og tenke på så satte meg selv i andre rekke hele veien. Skolegang samtidig som jeg hadde en liten gutt å ta meg av fikk tankene bort fra ”Crohnhælvetet”. Kroppen er skrudd sammen slik at ungene tar den næringen de trenger og da ble det lite igjen til mor! Jeg gikk mange mnd på halv tolv for å si det sånn! Men hva gjør du ikke for ungene dine, de på innsiden og den som trenger moren sin i hverdagen. Har da ikke tid til å legge seg ned å være syk! Jeg har en høy smerteterskel.

To jenter på samme side i magen – ikke til å anbefale!

 

DSCF0243

Det ble noen legebesøk og prøvene gikk ikke den veien legene ønsket. Så da var valget om å flytte hjem til Stjørdal igjen ganske lett. Følte jeg var lagt unna om det skulle skje meg noe og de kjenner meg best de som har hatt meg på sykehuset i mange år. Jeg og Elias flyttet hjem til familie og ikke minst et håp om at Stjørdal kommune og Levanger sykehus kom til å hjelpe meg…
Ja det kan du tro var enklere sagt enn gjort. Jeg kjente at her er kroppen ikke på topp, men det er utrolig hva du klarer om du må! Kroppen min jobbet virkelig på høygir over flere mnd. Det var ikke bra, kan se tilbake nå å tenke på det, men på det tidspunktet hadde jeg ikke noe valg. Fordi hvor var hjelpen???
Jeg fikk leie ett stort nydelig hus. Det var faktisk nabohuset til bestemor og bestefar – familiegården Mettistun. ”Hegras fineste gård 🙂 ” Jeg vokste opp på den gården så det passet veldig godt, da kunne Elias løpe ned til oldemor og oldefar innimellom. Mine foreldre bodde også bare et steinkast unna dette var også perfekt for meg med tanke på hjelp.

DSCF0087

Men ingen kunne forutse det som kom…
Sakte men sikkert ble jeg dårligere. Jeg måtte bare bite i det sure eple og søke etter hjelp! Jeg fikk god støtte av fastlegen min og vi startet i god tid med å søke hjelp fordi vi viste at det kunne ta tid, men hjelp måtte jeg ha når jentene kom til. Det var helt sikkert. Jeg viste at jeg måtte mest sannsynlig operere straks de kom til verden. Så vi fant ut at det var greit og være føre var! Vi møtte motstand fra kommunen med en gang. Her måtte det mange runder til og jeg hadde ikke krefter igjen… til slutt ble møtene bare verre og verre og jeg ville ikke dra alene mer. Det ble for tøft, rett og slett. Møtene ble deretter med fastlege, sykepleier, helsesøster og en sosionom fra Levanger sykehus pluss hun fra kommunen. Da trodde vi det kom klart frem hva jeg trengte av hjelp osv… enda jeg selvfølgelig har en journal stor nok til og så i hjel en elg! NEI DA INGEN FORSTÅELSE – sykdommen min var ikke definert i kategorien for å få hjelp, jeg var for ung og da ble det vanskelig å hjelpe meg! Enda det ikke fantes tvil om at her måtte det hjelp inn med hensyn til barna om jeg skulle bli operert og bli kjempesyk. En mor vil alltid gjøre alt i sin makt for at ungene skal ha det bra, sånn er jeg i alle fall…

Tiden gikk og sommer ble høst, høst ble til vinter og vinter ble til vår…

Kommunen var fortsatt ikke imøtekommende. De var direkte vanskelig og ufin. Jeg hadde nok med å passe på Elias og gjøre livet hans best mulig – og det klarte jeg  Jeg var innlagt på levanger sykehus med Elias og mine foreldre har vært fantastiske til å stille opp for meg. Det er noe jeg er EVIG takknemmelig for! Jeg var blitt for syk, jeg måtte få næring og medisiner. Dette var ikke optimalt i forhold til tvillingene, men vi ble enige om at jeg måtte på medisiner igjen. Noe jeg sterkt var imot!!!
Mors hjerte slo til så til de grader. Men de lovet meg at dette kommer til å gå bra. Jeg fikk tett oppfølging. Jeg var redd men hadde ikke noe annet valg enn å stole på legene. Tiden gikk og jeg var litt ut og inn på sykehuset, tok ultralyd en gang i uka og det ble bare flere og flere jo nærmere vi kom termin…

DSCF0238

Jeg og søsteren min gikk gravid samtidig under første svangerskap. Jeg med Elias og hun med Kristoffer. Det er bare 3 mnd mellom guttene våre. Selv om det er på to forskjellige år. Men sånn går det når jeg fikk Elias på nyttårsaften. Vi fikk et kjempegodt forhold til hverandre etter vi gikk gravid i lag og har det fortsatt. Vi koste oss ofte på kaffe og trillet mye sammen. Jeg liker ikke vanlig kaffe derfor måtte vi bestandig på ”Hos Oss” og drikke en latte og spise ostekake. Dette var også en sånn dag – vi var ute og trillet og skulle dit. Vi krysset veien og det var kjempeglatt. Jeg trillet Elias og klarte selvfølgelig å tryne på isen. Jeg kjente tidlig at dette kommer til å gå galt. Så jeg tenkte fort ”slipp ikke vognen” fordi da sklir den ut i gata! Jeg holdt fast vogna for harde livet og datt rett frem og på magen. Det var ikke vondt, men jeg var kjempe redd for jentene inni magen. Jeg fikk hjelp opp og ”kjente” etter om alt føltes greit ut. Jeg kjente ingenting – Gøril var rolig og fikk roet meg ned. Vi gikk inn og satt oss i kaffen og skulle forsette kaffebesøket vårt når jeg kjente ett veldig til ubehag nedover ryggen. Og som sagt det sluttet ikke heller, det kom og gikk… hmm dette var noe jeg hadde kjent før ja !!! Fødselen e i gang og det e alt for lenge til termin…

Bilde 009

Vi kjørte hjem og Daniel var jo i Bø enda da han måtte gjennomføre noen obligatoriske feltkurs i forbindelse med skolen. Gøril måtte derfor bli med meg på sykehuset. Vi tok taxi og det var ikke en enkel tur innover. Jeg fikk stoppet fødselen, men jeg måtte bli liggende på sykehuset i 3 uker så jeg fikk passert den magiske uken der lungene til jentene var ok. Jeg måtte stoppe fødselen med drypp 9 ganger. Fikk ikke sitte, måtte ligge eller stå i hele 3 uker. Der var en ting, men magen min var jo helt i vrang så det var mye medisiner og de ville ta ut jentene med keisersnitt. Det ville ikke jeg, Daniel var langt unna og Elias måtte være til mamma. Det var tungt å være Ingrid skal jeg fortelle dere! Jeg fikk virkelig satt psyken på prøve.
Nå da nå måtte det bli hjelp av kommunen da? Nei da…. Fikk jo ikke plass i barnehage eller… sto lenge i barnehage kø ja! Helt på tryne – nesten uvirkelig!
Jeg fikk komme hjem når jeg hadde passert den magiske uken og da kom de ikke til å stoppe fødselen om den startet igjen. Heldigvis var Daniel kommet hjem. Jeg var nemlig bare hjemme i 2 døgn så var vi i gang igjen…

Jeg husker det så godt! Jeg skulle hjelpe tanten min å male i ny huset hennes. De har alltid stilt opp for meg så når jeg kan stiller jeg opp for de også 🙂 De skulle hente meg men jeg satt bare og hadde sykt vondt i ryggen. Ikke i magen men i ryggen så jeg trodde jeg bare hadde ligget vondt! Jeg var drit sur og glefset etter mamma når hun lurte på om jeg ikke skulle ringe sykehuset!!! NEI – ikke snakk til meg var svaret! Da kom onkelen min bort til meg… Ingrid – du er i fødsel, kom deg på sykehuset.

Noen timer senere var tvillingene ute 🙂

Fødselen gikk fort og det tok 2 timer og få de to jentene ut. Daniel var som vanlig kjempe støttende under smertene og jeg kan ikke huske at jeg slo etter han den her gangen. 😉 Han var fantastisk og hjalp til så godt han kune! Jeg fødte på vanlig måte og det er 7 min i mellom jentene. Tuva var kommet ut og jeg kjempe glad… kommer det tørt fra jordfaren da er det bare en igjen da! Fader huff det klarer jeg ikke!!! Jeg fikk puste i 5 min så var det bare å presse på igjen. Vilde hadde ikke snudd seg så det var klar til å ta henne ut med operasjon…. Kommer ikke på tale. Keisersnitt og fødsel på samme dag, nei takk! Han sa til meg nå må du ta i ellers må du opp til operasjon! Da fant jeg fram de kreftene jeg ikke viste jeg hadde og Vilde kom til verden.

DSCF0057

Tiden etterpå var jo selvfølgelig hektisk. Tre barn på 1år og 3 mnd… Så det var kaos i heimen kan du tro. Vi hadde god hjelp av min familie og Daniel var her til jentene var 3 uker gamle da måtte han tilbake for å fullføre skolen. Jentene ble født 7.mars 2004.

div 3 014

Da skulle man tro kommunen hadde hatt lang nok tid på seg til å finne en løsning til hjelp. Nytt møte ble gjennomført, men ingen løsning. Man kan jo bli deprimert av mindre. Jeg skulle ha hatt den gamle ordningen som het husmorhjelp sa de men den fantes ikke mer. Men hva gjør du da….Jeg ble sykere og sykere. Avmagret og i elendig forfatning, bare skinn og bein. Jeg mistet melken til tvillingene når de var 2 ½ mnd. Da var kroppen min helt ferdig! Jeg gikk på akkord på meg selv. Jeg var til legen annenhver dag og samtaler på telefonen med sykehuset. Var til og med innlagt med hele gjengen på Levanger sykehus avd gastro. Jeg var tilbake til 20-30 gang på do i døgnet, blod og slim. Og ikke minst smerter av en annen verden.

Olavsborg 076

Jeg hadde Elias som klatret over alt, han gikk når han var 9 mnd så han var overalt! Jeg satte ofte ungene i vippestol på badet fordi der var jeg…Husker godt spesielt ett tilfelle hvor jeg var helt ferdig og hadde løpt inn og ut på do flere ganger. Elias hørte jeg på stua og jentene lå på badegulvet…. Jeg kjente plutselig at dette går ikke bra.Jeg støttet meg opp mot veggen mens blodet fosset ned i doen. Ja vi snakker mørkt blod, det var vondt, verre enn å føde. Jeg forsto hvor dette kom til å gå… jeg ringte mamma, pappa, naboen, Daniel, søsteren min, alle jeg hadde på lista, men ingen svarte! Jeg tenkte jeg må ringe 113… Jeg kommer til å besvime. Siste forsøk – bestemor! Bestefar svarte heldigvis så han kom opp og hjalp meg og fikk tatt ungene. Han var da 70 år og nylig hofteoperert!

Olavsborg 004

 

Samme dag måtte ambulansen komme og hente meg.

 Bilde 002

 

Beskjeden på sykehuset var nedslående, men ikke uventet. Crohns`en var aktiv og herjet som bare det i kroppen. Hadde jeg fått hjelp fra kommunen, noe jeg hadde krav på, hadde dette ikke blitt så alvorlig. Jeg kan forstå at kommunen ikke kan alt om alle sykdommer. At ting kan være vanskelig å forstå, men ikke etter alle disse møtene og all informasjon fra spesialister. Her ligger kun vilje til å forstå og penger i veien for hjelpen. Det er så vondt å tenke på i dag og det knyter seg i magen når jeg ser saksbehandlerne. Jeg har faktisk opplevd å kaste opp etter å ha truffet disse menneskene på gaten i ettertid. Er det fortsatt sånn at det kommer an på kommunen du bor i om du får hjelp eller ikke? Jeg blir så forbannet og fortvilet når jeg tenker på at siden jeg slet med en sykdom som ikke syntes tydelig på utsiden medførte at det var så vanskelig å få hjelp. Jeg var ikke kvalifisert til å få hjelp med å være alvorlig syk, 40 kilo, 3 barnsmor og ny operert. Hva skal til for å få hjelp da?
Låg noen uker på sykehuset, fikk medisiner og kom etter hvert meg hjem igjen til ungene mine. Daniel dro mellom Bø og Stjørdal hver uke, 70 mil en vei. Det var ikke greit skal du tro. Fortsatt ingen hjelp fra kommunen! Mamma ble også sykmeldt mens dette stod på. Dette kunne ikke gå noe lenger da det gikk på helsa løs for meg og ungene! Hun var sykmeldt i nesten 2 år bare så det er sagt!!!

Hvor var helsenorge når du trengte de som mest?

I ett av møtene klarte saksbehandler å spørre om hva jobber bestemor, oldemor med… kan ikke de hjelpe deg/dere? HALLO – det ikke deres plikt å være gratis hjelp for kommunen. De skal være familie de. Snakk om å være frekk og fraskrive seg ansvar! Vi kranglet med kommunen i over ett år før vi fikk innvilget vasking 2 timer tirsdag og 2 timer torsdag. Ja det hjelper, men det er jo bare en dråpe i havet! Jeg ble så syk at når tvillingene var 8 mnd, ja da hang livet mitt i en tynn tråd. Jeg måtte stomi opereres, tarmen var helt oppspist av betennelse og det var ingen vei utenom. Jeg hadde 2 valg – få utlagt tarm eller hvit hus med torvtak! Jeg syntes det siste valget var best der og da… jeg var utslitt og tanken på en sånn omveltning i livet var ikke til å bære. Jeg ønsket heller å dø enn å få pose på magen…

248996_10150203617286022_647211021_7506258_6244224_n

 

Er det ikke bare gamlinger som får stomi da?

Ny operert, smerter og en stor omveltning i livet. Måtte lære meg å bli kjent med en ny kroppsdel. Det nye livet med stomi er alvorlig nok i seg selv. Jeg hadde en gutt og to jenter jeg ikke kan løfte opp. Ikke kan jeg hjelpe til med noe, hadde behov for hjelp selv. Så Daniel ble ikke bare pappa igjen, han var kjæresten min men måtte være min støtte og hjelpende hånd. Han måtte være sykepleier, husmor og jeg var pleietrengene i mange mnd! Da er det ikke enkelt og kjempe mot kommunen – han måtte gi opp studiene. Hadde for mye fravær til og få det godtkjent. Det var penger rett ut av familieøkonomien som vi aldri har fått igjen 🙁 Ingen forståelse og da er det vanskelig å ha tiltro og respekt til systemet. Systemet hadde sviktet oss på det groveste. Fordi jeg var for ung, ikke hadde en sykdom de hadde vært bort i før og kom ikke under noen gyldige kategorier for ha krav på hjelp… Hvor er logikken her? En familie i stor nød som viser at de vil og kan, men er for svak mot makta… Bilde under viser hvordan vi hadde det i lang periode i livet, jeg kom meg ikke noen vei. Ungene var rundt meg og jeg var for svak til å holde rundt de! Jeg hadde knapt krefter til å holde telefonen eller et vannglass. Det er vonst å ikke kunne gjøre vanlige mamma ting ,når du ligger halv dø i en seng på stua… Ser liksom livet ditt går i sakte film – men kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg følte meg verdiløs. Hadde det ikke vært for Daniel og familien min hadde dette IKKE GÅTT BRA.

Olavsborg 010

 

Når jeg ser på dette bilde kjenner jeg klumpen i halsen og øynene blir fylt med tårer…føler vi har blitt straffet og oversett fordi vi har en stor familie som de mente skulle stille opp…

Hva om jeg hadde fått den hjelpen jeg skulle hatt…

Hva om jeg hadde blitt tatt på alvor…

Hva om jeg ikke hadde overlevd…

Hva om familien hadde blitt sett i sin helhet…

Hva om ikke mamma og co hadde hjelpet meg…

HADDE JEG FÅTT HJELP I TIDE. HADDE DET GÅTT SÅ GALT DA? HADDE JEG UNNGÅTT STOMI PÅ DEN TIDEN?

 

forsettelse følger… i neste innlegg av min historie del 8 » kan det bli værre? »

Tis is my story – se… teaser under <3

http://youtu.be/bwOHWMm8tug

Jeg har alltid likt musikk og hører ofte på tekstene. Bruker det som «terapi» om du vil – men for meg er musikk viktig. Denne sangen har jeg hørt ofte på når det stormer som værst. Sett den på høyt og lev deg inn i den! Det tror jeg virkelig fler burde gjøre!!! – make a differnce – <3 Elias <3 Tuva <3 Vilde <3

http://youtu.be/V1xyDFPLgCw