Livskraft…

01/06/2017

Jeg tenkte jeg skulle få skrevet ned litt om 2016. Alle som leser bloggen min vet at 2016 har vært ett år med mange opp og nedturer. Dødsfall, svik og ufattelig masse oppmerksomhet rundt egen person.

bok4

Får starte med første del av året…

Jeg sliter masse med smerter, operasjonssår, lekkasjer, leddsmerter, ja mange komplikasjoner etter komaen og lammelsen jeg fikk etter den fatale operasjonen i November 2015.  Selv om den var planlagt og så godt tilrettelagt som det kunne bli skulle det altså gå galt. En fryktelig traumatisk opplevelse som jeg ennå sliter med senvirkninger av. Jeg har dessverre fått store problemer med å stole på anestesileger etter dette. Det føles så fortvilende å tenke på at en fagperson kan skape slik angst og være så arrogant mot en pasient. Hvor er beklagelsen? Hvor er rettferdigheten? Jeg synes det er vondt fordi det er som sagt bare en person dette handler om og han hadde livet mitt i sine hender. Hva om jeg hadde dødd eller blitt lam for alltid? Er det også OK? Jeg vet dette er vanskelig og at feil skjer, det vil dessverre alltid skje utilsiktede feil, sånn er det bare, men i slike tilfeller er det desto viktigere at de ansvarlige evner å se mennesket som blir utsatt for dette. I dette tilfellet skjedde dessverre ikke det.

IMG_1178

e

Mitt ønske for fremtiden er at det blir mye mer samarbeid mellom pasient, lege, nav, sykehus og skole/arbeidsplasser. Vi har sagt det før og vi sier det igjen vi som er pasienter er faktisk ”ekspert” på eget liv. Vi er ikke utdannet, men fy fader vi har erfaring i bøttevis på hvordan ting er i praksis. Det må snart bli tatt på alvor. Det vil spare samfunnet for tid og penger i det lange løp. Jeg tror og håper på en bedre fremtid for oss kronikere. Så slipper folk å oppsøke psykolog etter slik feilbehandling i fremtiden…

http://www.ingridanette.com/kapitlet_som_ikke_kom_med/

Bilde 006

Oppi det hele døde min helt og mentor i Januar 2016. Bestefar Steinar var ikke en stor mann i høyde eller vekt. Men den mannen har satt sine spor i mange menneskers liv, noe som kom tydelig frem under bisettelsen i en stappfull kirke. Det er ikke mange som nesten er 90 år når de går bort har så mange i begravelsen sin. Det betyr en ting – han har gjort inntrykk på mange mennesker og det alt fra gamle til unge. Savnet er stort og vondt. Jeg sliter ennå med å ta innover meg at han er borte. Jula i år var ikke den samme uten han. Han som tross sin høye alder alltid lagde liv og røre rundt seg. Om man skal beskrive han med noen ord så er det i alle fall – raus, snill, omtenksom, rettferdig og en ildsjel i hele bygda. Måtte jeg ha arvet bare en brøkdel av hans pågangsmot og rause personlighet. Kjære bestefar det blir aldri noen som deg i livet mitt, men jeg skal prøve så godt jeg kan å videreføre din måte å være menneske på! Å ikke minst ta vare på de kjæreste du hadde i bestemor og pappa! Starten på året ble som dere kanskje skjønner en hard og slitsom påkjenning med begravelse og egne sykdomsrelaterte problemer. Hjemmesykepleierne var daglig på besøk for å stelle såret mitt som ikke ville gro.

jula 2015 8

Selv om jeg slet mye i starten av året hadde jeg det egentlig også svært travelt. To store prosjekter måtte ferdigstilles. Det som brant mest tidlig på året var boken min ”Smil gjennom tårer” som skulle utgis på Gyldendal Norsk Forlag. Det var ikke enkelt skal jeg fortelle dere. Å skrive bok er ikke for pingler, det er helt sikkert. Skal jeg sammenligne det med noe må det for min del være som å gå 12 runder i bokseringen mot Cecilia Brækhus. Ikke misforstå meg, jeg digger Brækhus, men ville ALDRI gått i ringen mot henne. Digger den dama! En må tåle mange trøkker, nedturer, følelse av avmakt og fortvilelse. I det du tror at du hører gongongen og at du endelig kan få hvilt deg så kommer beskjeden, vi er bare halveis, det er mange runder igjen. Nye runder med kutting og omskriving osv… Dette er vanskelig å forstå om man ikke har skrevet bok selv. Jeg vet ikke om jeg hadde kastet meg ut i dette om jeg hadde vist hva jeg ga meg ut på. Å det med dysleksi i tilegg. Gud bedre det har vært noen lange netter, krangler og frustrasjon mellom meg og Daniel denne perioden, men etter nesten 1 ½`s blodslit år gikk omsider boken i trykken. Stoltere trønder enn den dagen jeg stod med den ferdige boken i hendene skal du lete lenge etter. «Smil gjennom Tårer» ble utgitt i høst og gikk rett til topps etter en uke i salg. Må innrømme jeg ble litt stolt av meg selv da 🙂 Umulig å ikke være stolt over det, når jeg har dysleksi og aldri har lest en bok i hele mitt liv. Men forfatter skulle jeg bli 😉 Litt meg i ett nøtteskall det, jeg og Pippi!

ing

Det er litt rart med det, men når en har mye på gang med bok, foredrag og andre prosjekter er det så hektisk at en klarer en nesten ikke ta innover seg det en opplever. Det var også så mange nedturer i samme tid og alt skjedde på samme tid. Det var helt forferdelig å ikke klare være kjempestolt over ting som skjedde rundt meg, fordi det var noe hele tiden. Jeg hadde ikke helt restituert meg fra oppholdet på sykehuset og kroppen var overhode ikke klar for dette rotteracet som lå foran meg. Alle ville ha en bit av meg og jeg ble sikkelig redd for å ikke gjøre alle til lags. Ergo sa jeg ja til alt og satt derfor natt og dag å skrev blogginnlegg for å informere om alt jeg skulle på. Tv, radio, magasin, modelloppdrag, show og lignende…. Ja det var ikke en uke i år som det ikke foregikk ett eller annet. Å det i tilegg skulle vinne tilbake livet her hjemme som mamma, kjæreste og venne meg til kroppen som IKKE spilte på lag! Det var sikkelig tøft, men som jeg alltid gjør biter jeg sammen og skal klare alt. Er vi ikke litt sånn vi som er 100% ufør, som ”bare går hjemme” må liksom bevise at vi er supermennesker vi… Hvem skal  vi egentlig overbevise, imponere? Hvorfor blir vi ikke akseptert sånn som vi er. Få lov til å si at vi er ufør uten å unnskylde oss.

skjermbilde-2016-10-14-kl-11-04-07

Det har alltid vært min greie å være ærlig på alt og jeg er en som snakker fra leveren. Og det KK- intervju jeg gav fikk mye oppmerksomhet og ringvirkninger både i Danmark og Sverige. Fikk intervjuer i begge land, 6 sider i store moteblader. Stas. Det å kunne gjøre en forskjell med min historie understreker bare det jeg har jobbet med hele tiden. Det å være et forbilde og gi håp og mot til andre i lignende situasjoner. Da har jeg ikke vært syk forgjeves!

jula 11

Foredraget i Romania bar også frukter så det er bare å smile og være stolt over seg selv og se etter ting man kan forbedre og glede seg over det man har oppnådd. Men nå er det jo også slik at kroppen har en egen evne til å si ifra når en bør gire litt ned og ta et par skritt tilbake. Når ting ligger og ulmer under overflaten, ting som du har bare flyttet foran deg i noen år nå så må det gå galt en dag. Vel jeg er intet unntak. Etter hvert begynte jeg å kjenne på følelsen å ikke glede meg over noe. Aldri var ting bra nok, jeg klarte ikke bli fornøyd. Ting ble ikke 100% for meg – ikke at andre klaget eller var misfornøyd med meg. Snarere tvert imot. Det var frustrerende for de rundt meg må dere tro, jeg gikk rundt og fikk de til å føle at jeg ikke var fornøyd med noe uten å vite det selv. Før jeg en dag oppdaget at jeg fikk livet i reprise. Eller møtte den såkalte veggen eller ikke det men ett kraftig slag i tryne, kanskje var det ”Brækhus” som endelig fikk inn knockouten, en skikkelig suser som sendte meg rett i kanvasen. Nå gav kroppen beskjed, NÅ ER DET NOK OG DU BØR FAEN IKKE REISE DEG MED DET FØRSTE!!

bilde-105

Det var i grevens tid, jeg trengte å bli ”Knocka”. Måtte det for å i det hele tatt greie å se hva jeg hadde oppnådd på kort tid, med alle odds imot meg. Heldigvis innså jeg med det samme at noen ting må man bare få pratet med noen proffe om. Jeg har aldri snakket med en psykolog før jeg, men kjenner det skulle vært obligatorisk for alle med kronisk sykdom eller alle rundt en med det. Er ikke rart at de i USA har egen familie psykolog vettu. Har dere lagt merke til det på film at de alle går til det… Noe jeg håper blir mindre tabu å gå til i fremtiden. Dessverre møtte jeg litt motstand fra Helsevesenet også her. Jeg var visstnok ikke syk ”nok” da til å få dekket hjelp. Fordi jeg ikke hadde noen psykisk diagnose, jeg var jo BARE kronisk syk i tarmen og alle forstår jo at det er helt ok å takle alene eller hva? Jo du leser rett… Jeg måtte oppsøke privat hjelp og det koster dritmye, men verdt alle 1000 lappene som det tok meg å prate meg igjennom det jeg slet med. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før vet jeg ikke, det er så idiotisk å gå og vente med slikt. Men nå er det vel ofte også sånn at man forstår det ikke alltid selv. Det er heller ikke alt man skal prate med venner, naboen eller familien om. For meg var det ihverfall godt å ”tømme” seg til noen som ikke sier noe videre eller legger mer i det enn det du sier der å da. Det har hjulpet meg masse. Det å takle alt etter operasjonen som ble så utrolig omfattende etterpå med koma og lammelse og nok en åpen buk. Vekket alt det jeg har gått og holdt inne, ja rett og slett forsøkt å fortrenge for i mange år nå. Helt siden 2011 har jeg vært ”superflink” jente og gått videre. Tror kroppen der og da ikke klarte å takle ting, så det ble bare skjøvet foran meg. Men tro meg, det kom tilbake som en foss av følelser, angst, dødsangst, svik, skuffelse og ikke minst skyldfølelse. Den siste var verst, den holdt virkelig på å ta knekken på meg! Hva jeg hadde utsatt alle rundt meg for, med denne sykdommen. Men har jeg valgt den selv? Nei overhodet ikke, det måtte jeg få hjelp til å forstå! Høres kanskje rart ut men sånn var det for meg. Det er ikke min skyld at jeg er syk det er ingens feil. Jeg har lært utrolig mye om meg selv dette året på godt og vondt at jeg aldri har ville vært foruten heller. Det ligger vel noe i det utrykket som sier at ”det er i motbakker det går oppover…”

blogg2

Så rart det enn høres ut har dette derfor både vært det beste og værste året i mitt liv. Jeg har oppnådd så mye, ja så mye at det er føles uvirkelig.  Er ikke helt enkelt for en liten jente fra Hegra å plutselig skulle ha kontakt med pressen ukentlig. Flere ganger på TV2, radio, og hvor mange intervju jeg har vært på har jeg ikke oversikt over. Men store eller små, ALLE like viktige. Det er ikke sånn at fordi om jeg prydet hele forsiden på VG en dag, så er jeg plutselig gårsdagens nytt dagen derpå… Kanskje var det notisen eller omtalen i den lille lokalavisen et sted som jeg utrettet mest hjelp med. Kanskje har noen som har lest boka sett at de ikke er alene og at det går an å leve et godt liv også med kronisk sykdom. Hvem vet? 😉

dsc_3078

dsc_3158-1

dsc_3125

dsc_3316

gyldendals høstfest 3

gyldendals høstfest 4

gyldendals høstfest 5

Midt opp i dette fant vi også tid til hverdagsting og kostet til og med på oss tidenes ferietur til London med hele familien. WOW det kommer ingen av oss til å glemme. Det var så fantastisk at jeg blir rørt og varm i hjertet mitt av tanken på hvor glade alle var. Ingen sykdom, ingen kjente. Bare oss fem i London og vi hadde det som plommen i egget.

Var også på hytta i Vesterålen. Paradis på jord. Fikk utvidet hytta og oppgradert den. Noe som Daniel og hans kompis fiksa sammen med svigerfar. For Daniel er dette magiske uker, der slapper han helt av og det er hjemme for han! Gleder meg til å dra dit igjen i år å kunne nyte av det vi fikk utrettet i fjor. Får dessverre ikke dratt nok på hytta, avstanden er for stor. Det blir med noen uker på sommeren men de er hellig. Ungene koser seg masse og her er det nesten ikke mobildekning, ikke tv bare radio. Toppers 🙂 Alle har bare godt av å leve litt primitivt.

IMGP4192

– Gjør en forskjell – 2016

14800234_10209851239989980_331828808_o

Kan ikke glemme å skrive om at jeg ble nominert til noen priser – noe som er så stort for meg at jeg egentlig kan ikke forstå det enda. Jeg var i sikkelig celebert selskap og det er for meg en stor ære å se tilbake på denne opplevelsen. Omtalen om meg kommer på trykk 3.feb 2017 i TARA 🙂  Viktig å kjøpe den å les hvorfor jeg ble nominert. Se også egene innlegg her om dette… LINKER! Les og DEL GJERNE… 😉

-TARA – årets modigste 2016 http://www.ingridanette.com/tara-prisen-arets-modigste-kvinne/

-Årets Trønder 2016 http://www.ingridanette.com/arets-tronder-er-det-meg/

-Omtale om årets Stjørdaling 2016

-Hovedambasadør i organisasjonen Go`nok http://www.ingridanette.com/hovedambasador-for-gonok/

Kort opp summert må jeg trekke frem boken min ”Smil gjennom tårer”. Ett lite mirakel i seg selv. Jeg skal driste meg til å oppfordre alle til å lese den. Du vil ikke angre. Når folk fra stortinget skryter av den og leger vil ha den inn i skolen/opplæring da må jeg ha gjort noe rett. Ikke minst da sjefskirurgen i Romania sto og sa om det er en ting jeg skal gjøre i 2017 er det å kjempe for å få denne oversatt til rumensk da måtte jeg felle noen tårer. Fordi han hadde bare hørt foredraget mitt og det er bare en brøkdel på hva som er i boka. Sykt imponerende å sitte i salen å høre en høyt respektert overlege si disse ordene høyt ut i salen til sine egne. Ett øyeblikk jeg sikkert aldri får oppleve igjen! Måtte hans ønske gå i oppfyllelse innen rimelig kort tid. Time will show…

14600791_10153812682006022_107955728_o

_dsc2744

img_1278

Ellers har året gått veldig fort synes jeg.  Jeg har fått noen trøkker, sykdommen er jo der hele tiden, men også selvpåførte på grunn av mitt naive overmot. Må bare slå meg til ro med at jeg har gjort så godt jeg kunne og at målet mitt alltid har vært å ”Gjøre en forskjell” for andre i samme situasjon. Den beste måten å handtere slikt på er å omgi meg med mennesker som vil meg godt og som synes jeg er «Go`nok». De som respekterer mine valg og mål. Man finner fort ut at verden dessverre ikke alltid er så ”snill og grei” som man ønsker at den skal være. Jeg har lært at jeg har vært naiv i mange sammenhenger og tror godt om alle. Jeg vil ikke tro vondt om mennesker, men noen ganger kan man bli skuffet om man er for naiv dessverre. Men jeg tror på karma ønsker ikke å bruke energi på slike mennesker.

IMGP4178

Jeg har masse å se frem til i 2017. Takk for ett innholdsrikt år og jeg har virkelig lært mye om meg selv og andre dette året.

Dette er mitt liv og jeg er Ingrid tarmtrollet fra Hegra. 2017 starter med masse spennende prosjekter og ikke minst min andre baby kommer på tv snart. Se hva som skjer… hint hint…  😉