Jeg slo mammaen min…

12/05/2016

Du tror du vet, men det gjør du ikke…

Nå vet jeg hvordan du har det Ingrid… ja med sykdommen din. Dette får jeg ofte høre når folk rundt meg har omgangsyken. Ja diare i noen dager eller en hel uke om man er uheldig. Ja du kan kanskje si du har fått ett innblikk i hva jeg har, men nå skal jeg forklare deg hvordan jeg har det. Da påpeker jeg nok en gang ”HVORDAN JEG HAR DET”.

blogg9

Hadde det bare vært så vel å bare ha diare så hadde jeg heller hatt det i alle disse årene enn Morbus Crohn. Da har du magesmerter, løs mage og det går over! Crohn er noe du tar med deg med i graven. Noen kan være symptomfrie i mange år, men frisk blir du aldri. Jeg har en av de mest aggressive gradene Crohn. Jeg er tydeligvis spesiell. Ikke så om å gjøre være så spesiell for min del, spesielt ikke når det går på dette kjenner jeg. Alle overleger kjenner deg på fornavn og vet alt om deg. Jeg liker ikke å være alltid den pasienten alle ”krangler” om å gå inn til fordi jeg har noe de ikke ser til daglig på jobb. Jeg forstår at på en avdeling som vanligvis går i det samme at når det kommer en pasient med min grad av Crohn er det om å gjøre å få rommet. Jeg vet også at det er spennende for alle studenter som selvfølgelig vil lære nytt. Hvem ville ikke det? Ja jeg føler til tider jeg blir slukt rå fordi her blir jeg som en åpen lærebok. Det hører med til sjeldenheten at jeg blir spurt på forhånd om det er ok om det er med studenter inn på rommet, neida rommet fylles opp under legevisitten og så kommer det fra legen. ”Det er OK at det er med legestudenter Ingrid, du som er så spesielt tilfelle…” Før jeg rekker å svare er legen i full gang med å forklare at jeg har operert x-antall ganger er innlagt for det og det osv osv… Selv ligger du i sengen som ett tall, et nummer i rekken som er så spesiell at alle vil lære av denne situasjonen. Koste hva det koste vil. Utslitt etter 30-40 runder på do med blod som renner ut av endetarmen. Null kontroll – sliten og utkjørt.

aug1

Jeg vil jo ikke si nei eller fordi jeg ønsker at neste generasjon leger skal få innblikk og forståelse på hvordan jeg har det. Men det er ikke alltid du føler det er ok med samme undersøkelsen 10 ganger fordi alle skal prøve å kjenne på endetarm for å nevne noe. Det er så vondt det at jeg kan ikke få sagt det. Da jeg alltid har vært betent i endetarmen helt siden jeg fikk sykdommen som 15 åring har jeg blitt medisinert mot dette men det har liksom aldri vært helt bra. Slim, blod og avføring så tynn som vann gjør ikke endetarmen bedre for å si det slik. Tenk de sårene er ikke som «skrubbsår»… Tynntarms avføring er som vann, men etser mot huden! Så skal du bite tenna sammen for å være en levende prøvekanin. Husker spesielt en gang. Moren min ved min side da akkurat dette skjedde. Jeg ropte og gråt etter hjelp. Jeg ble fortalt at de måtte gjøre dette for å kartlegge meg ved innleggelsen. Hadde da hatt sykdommen i mange år så det var ikke noen overraskelse hva jeg kom inn for. Men at de skulle avdekke om jeg hadde tarmslyng eller ei det forstår jeg også, men var det virkelig nødvendig at 10 stykker kjente etter det samme? Husker jeg grep tak i mamma som satt ved sengen min og slo henne rett i ansiktet av ren refleks. Da svartnet det for meg.  Hadde så vondt, null kontroll på kroppen. Jeg fikk helt sjokk etterpå når de fortalte at jeg hadde slått mamma i ansiktet. Der satt hun med store fingermerker i ansiktet og ropte NÅ ER DET NOK – NÅ SKAL HUN HA HJELP MOT SMERTENE…

«Jeg har aldri slått noen før eller etter dette. Må tro det gjør vondt å vite at jeg gjorde det. Ikke med vilje, men av ren desperasjon og et rop om hjelp. Da er du rimelig liten der du ligger i senga å gråter å ber om tilgivelse. Ser mammas øyne er full av tårer. Hun ser på meg det blikket «Ingrid dette er ikke noe problem». Hun sier jeg er glad du fikk ut litt på meg, så kan vi ha vondt begge to. Det er helt jævlig å sitte som mamma å ikke kunne hjelpe deg jenta mi…»

st

Det finnes en balanse mellom læring og det å trå over streken. Da kommer vi nok en gang tilbake til noe som for meg har blitt så utrolig viktig å få formidle til helsearbeidere: ”TID MED PASIENTENE, LYTT OG LÆR”