Hvorfor deler jeg MIN historie…

12/14/2016

Hvorfor deler jeg min historie

Hvorfor deler jeg min historie? Hva vil jeg oppnå? Hva har jeg å bidra med egentlig? Vel, jeg håper og tror at mine dyrekjøpte erfaringer som kroniker skal kunne brukes til noe positivt og at jeg kanskje kan nå ut til andre som kanskje er i en lignende situasjon. Gi dem inspirasjon og håp selv om livet til tider kan føles forferdelig urettferdig og tungt. Når det er sagt tror jeg også ganske mange andre også vil ha utbytte av bloggen eller boken min da de begge i stor grad handler om det å ta eierskap i sitt eget liv, sitt utgangspunkt, akseptere livets realiteter, ta lærdom av dem og erkjenne at en selv må være sjef over sitt eget liv.  Jeg har virkelig lagt hele livet mitt på bordet for å hjelpe andre og det med den største stolthet. Som skoletaper og dyslektiker var det slettes ingen selvfølge at jeg skulle gjennomføre et såpass ambisiøst prosjekt. Jeg bare håper jeg har lyktes i å nå ut til noen der ute. Får en del tilbakemeldinger fra enkelte som beskriver med som sitt forbilde og det gjør meg så ydmyk og stolt, dere aner ikke hva det gjør med meg og min selvtillit.

jernkvinnen

Det var aldri min intensjon å bli verken kjendis eller forbilde og jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle bli hun jenta i den blåstrømpebuksen som skulle stå på barrikadene for å bryte ned fordommer og tabuer.Det å stå frem på denne måten, som blogger, foredragsholder, modell og nå sist men ikke minst som forfatter er for meg ganske rart og uvirkelig å tenke på. At jeg skulle bli så kjent at jeg har rørt ved folk verden over må bare bety en ting. VI ER MANGE I SAMME BÅT. Det var et behov for at noen tok denne «rollen» som brøytebil og det ser jeg etter hvert klare ringvirkninger av. Det er flere og flere som tørr og stå frem, både ukjente, men også relativt profilerte personligheter. Kjenner at jeg blir «stolt som faen» over at jeg, Ingrid Anette var med på å bryte ned denne muren av fordommer. Målet mitt er nådd, det har ikke vært forgjeves, jeg har gjort en forskjell for noen.

jernkvinnen-1

Nå vet jeg at jeg gjorde det rette som 21 åring da jeg stod der som en forskremt liten jente foran en fullsatt sal med helsepersonell og holdt mitt første foredrag. Jeg var innleid for å fortelle en pasienthistorie. Det var en stomisykepleier som kjente meg godt og visste at jeg hadde en historie som måtte deles. Hun var sikker, det var slettes ikke jeg. Jeg hadde jo aldri gjort dette før og var livredd. Livredd, men på samme tid egentlig ikke redd i det hele tatt, for hva var egentlig det verste som kunne skje? At jeg sa noe feil? At jeg ikke var perfekt nok? At jeg ikke innfridde deres forventninger? At jeg ikke klarte si et ord, fordi gråten og sorgen tok overhånd? Alt dette tror jeg skjedde. Jeg var ikke perfekt, jeg sa sikkert mye feil og jeg gråt konstant. Men jeg jeg stod rakrygget igjennom hele timen jeg hadde fått til rådighet. Fortalte min historie, usminket og rett fra hjertet. Jeg vet i ettertid at jeg gav en del sykepleiere og leger en real oppvåkning ved å være så uproff og direkte. Jeg hadde ingenting å tape. Jeg ville ikke pakke inn og sminke til livet mitt. Jeg ville utnytte denne muligheten til å fortelle hvordan vi som må leve med denne jævlige sykdommen har det. Ikke sånn dere ser oss, men sånn vi har det. Hva vi må ta hensyn til og hvilke utfordringer vi står ovenfor hver eneste dag. Noen dager er bra, men alt for mange er helt jævlige. Jeg ville vise sider og aspekter med sykdom som de vanligvis ikke ser og hadde derfor snekret sammen en relativt amatørmessig film på 10 minutter som en avslutning på foredraget. Alle sto til slutt og klappet og ikke ett øye var tørt. Stemningen i rommet var trykket og jeg tror jeg klarte å få alle som satt der til å ta inn over seg hvilken rolle de har som helepersonell og hvor viktig de er i våre liv. Kanskje mer enn de trodde. Deres jobb ble plutselig satt litt på «prøve» de fikk seg en oppvekker som jeg tror de sent vil glemme. At jeg sa det som jeg opplevde det, rett fra et fortvilet ungjentes hjerte. Uansett, det gjorde en forskjell og det ble i alle fall en suksess.

m1