#fucktabu

05/12/2015

Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger. Vi må ikke gjemme oss. Vi må åpne oss – ikke overfalle de rundt oss. Men la de komme gradvis inn i livet ditt, da er det enklere å forstå hva vi egentlig går igjennom. Altså det å leve med Morbus Crohn eller Crohn`s som mange sier. Det er ikke et syndrom. Det er en tarmsykdom som finnes i mange grader. De som kjenner meg og bloggen min godt er kjent med at jeg har dessverre hatt en meget hissig grad av sykdommen hele livet. Det har aldri ”avtatt” og gradvis blitt roligere/dødd ut for min del. Noe mange leger sa tidlig til meg. Det er ”vanlig” å ha en periode på 7-10 år og så ”avtar” det… det skjedde ikke!
Jeg ble ringt opp av NRK P1 for 3 uker siden om jeg ville komme på besøk igjen og det ville jeg selvfølgelig. 🙂 Temaet var Crohn og bloggen min. Min åpenhet rundt det å være mor, modell, foredragsholder og ikke minst det å leve så normalt som mulig med en kronisk sykdom.
Det skjer hver gang jeg blir intervjuet på radio, tv eller i magasiner. Jeg blir superengasjert og gir alt av meg selv. Jeg går ”all in” for å hjelpe de som hører på, ser på eller leser det jeg formidler. Jeg vil være et godt forbilde og da går tankene tilbake på hvordan jeg hadde det når jeg fikk sykdommen. Fy søren om noen hadde vært like åpen og fortalt meg at det ikke var farlig, ekkelt, unormalt å løpe 20-30 ganger på do i døgnet. At det kommer blod som om du har mensen. Det gjør så vondt at du velger til slutt å dusje etter x-antall ganger på do, fordi du er så sår at om du tørker deg blir du liggende på gulvet å gråte. Gråte av smerte, men også av ensomhet og fortvilelse. Fordi her ligger du i din egen avføring, slim, blod og er tynn som et spøkelse. Du er så tynn at du er gjennomsiktig, huden din tørr og øynene dine prøver å smile vekk alle spor. Alle spor av ”svakhet” – fordi det vil du ikke fremstå som. SVAK det er man ikke! Ingen ungdom vil bli sett ned på, du vil ikke være annerledes. Du vil være en av gjengen. Jeg husker det som om det var i går alle doturene i veikanten på vei til skolen. Jeg måtte gå ca 2 kilometer til bussen. Og det var ikke en dag der jeg ikke måtte ned med buksa i veikanten. Heldigvis bodde jeg i skogen for å si det sånn… Jeg var vel litt heldig sånn, men jo da det var selvfølgelig mange ganger jeg satt ved busstoppet også når bussen kom med buksene nede bak skuret… Noen ganger ble jeg med – andre ikke 🙁

 

aug1
Bussturen tok 45 min og det var ofte et mareritt. Jeg var aldri rolig inni meg. Går det bra eller må bussen stoppe i dag også? Eller er det en av de dagene det går galt? Fordi det er ikke alle bussjåfører som forstår at når man må på do NÅ så betyr det NÅ… da gikk det dessverre galt. De gangene gikk jeg gråtende av bussen. Ringte hjem og ble hentet av mamma eller noen i slekten som hadde mulighet til å hente meg… Hjem å dusje og prøve neste buss som gikk rundt kl 11. Men bare det å føle den ydmykelsen og blikkene ja det får meg til å ta til tårene når jeg skriver dette. Enn at noen trodde jeg ikke var syk! At jeg bare sa jeg var syk for å få oppmerksomhet. Det værste var jo de lærerne som ikke forsto meg og tok meg for å være en skulker. En skulker 🙁 Helt jævlig å tenke på, se tilbake på. Jeg jobbet like hard å komme meg ”trygt til skolen” som selve skoledagen. Det var en stor påkjenning kan du tro. Jeg måtte til en hver tid vite hvor nærmeste do var. At det var flere alternativer og ekstra klær som var lik de jeg hadde så ingen kunne ta meg i å ”ha byttet” klær om uhellet hadde skjedd. Er ikke det en stor belastning i en ungdoms liv? Når du skal ha full fokus på skole, trening, gutter, venninner og russetid. Ja den beste tiden i ditt liv… min ble tilbrakt på div do, sykehus og hjemme på badegulvet. Gråtende over alle hytteturer jeg gikk glipp av, gutter jeg likte og alle treninger jeg gikk glipp av. Åååå i disse RUSSETIDER er det alltid litt ekstra vondt. Vet dere hvorfor? Mitt russenavn ble ”fraværet”……. Jeg var nemlig syk også under russedåpen, det var så vondt at jeg gråt i 2 dager. Følte det som ren mobbing, jeg som gjorde ALT for å komme meg på skolen, jeg var ikke skoleflink, jeg har lese- og skrivevansker men noen SKULKER var jeg ikke! Jeg jobbet og slet meg igjennom 5-10-15 doturer før jeg kom meg på skolen. Helt uslitt og utmattet satt jeg på skolebenken og skulle lære… Mat turde jeg ikke spise fordi da ble magen bare enda verre… Nei det var ikke lett å være Ingrid på vidregående. Jeg følte meg ”uverdig” som RUSS fordi jeg ikke besto i matte. Jeg var klar over at jeg ikke fikk karakter der, grunnet forlite oppmøte! Han som hadde brølt til meg at ”Ingrid du kan gå på do i friminuttene du også som normale mennesker” Det beste med hele RUSSETIDEN var den ene festen jeg klarte å være med på…husker lite men jeg har mange bilder og masse tekst på klærne mine at det var en toppers kveld. Så Eldar Rønning du bør holde deg inne med meg… hehe dette ler vi godt av når vi har møttes på RUSSETREFF i senere år. Jeg gikk i en topp klasse og vi har vært flinke til å møtes i årene etter vi gikk ut fra Meråker VGS. Det er alltid stas å møtes å se hvor folk jobber og om hvordan livene deres har utviklet seg. Det er alltid gøy å ”catche opp” med gamle kjente 🙂 Jeg synes vi alle egentlig er ganske lik som vi var på skolen. Ser likdan ut også… hehe 🙂
Mange minner – både gode og dårlige. Men sånn er det. Jeg har lært meg å leve med sykdommen. Jeg måtte det, hadde ikke noe valg. Men jeg har også lært meg at det ikke var så lett å forstå at jeg var så syk for mine medelever. Hvorfor – fordi det vistes ikke på meg og at jeg valgte å være sterkere enn jeg egentlig var. Jeg tok ”nedturene” hjemme på badet. Ingen liker å vise svakhet. I alle fall var jeg sånn den gangen, jeg var mester til å tulle, smile eller le det bort. Jeg så ikke syk ut og da var det også vanskelig å forstå alvoret i det. Jeg hadde helt sikkert vært like usikker om jeg var den som var frisk å så meg fra utsiden av… Det har jeg alltid sagt. Jeg hadde sikkert mistrodd meg jeg også. Hvordan kan jeg si det, jo fordi vi var 16 år og hvor ”voksne” er vi egentlig i hodet da? Jeg fikk livet kastet i fanget hardt og brutalt og måtte bli voksen i ung alder. Men det var ikke alle som hadde det sånn… Heldige de som hadde bare seg selv å tenke på, feste, trene og flørte med gutter. Ikke tenke på hvor er nærmeste do, klarer jeg holde ut smerten, tørr jeg trene uten at jeg driter i buksa osv….

z
Såååå angrer jeg på om at jeg startet bloggen? NEI – det gjør jeg ikke. Noen liker ikke at jeg er så åpen og skriver så ærlig. Men da tenker jeg blir du berørt på godt eller vondt da har jeg truffet en nerve og da er det RETT… Etter intervjuet i dag har det kommet inn over 400 mail til meg… hmmm er dette viktig? Ja så pokker er det viktig.

66776_371657259594380_1321484093_n

522662_371552426271530_193470232_n

559015_10152136362241531_1192522100_n

17998_371657179594388_126823264_n

 

Jeg har en hemmelighet til dere, men den får dere ikke i kveld 🙂

-make a difference –

#fucktabus

Hør Intervjuet her på NRK P1

http://radio.nrk.no/serie/kveldsaapent

http://radio.nrk.no/serie/kveldsaapent/DMPA03009315/11-05-2015#t=42m14s