Fimulvinter… DEL 2

04/15/2018

2

Jeg kjempet hver dag og synes jeg var flink på tross av motgangen. Det hadde vært enkelt å bare gitt opp, men når jeg så rundt meg, alle bildene og diktene ungene hadde laget til meg, våknet fighteren i meg igjen. Det ga meg styrke til å kjempe videre. Tårene var der hver dag, men jeg måtte bare henge med, måtte kjempe, ikke bare for meg selv. Jeg kjempet for ungene mine, Daniel, familien min, venner og ikke minst alle som kommer etter meg! INGEN SKAL VÆRE NØDT OPPLEVE DETTE!!! Jeg skrev dagbok for å dokumentere alt, prosessere tankene mine, få tiden til å gå. For å si det mildt så stemmer ikke sykehusets journal med min dagbok. Og jeg skrev ikke alene, de dagene jeg ikke skrev selv var det mamma, Daniel eller de som var på besøk som holdt pennen. Tanten min er fotograf og hjalp meg velvillig med å ta bilder. Jeg var så redd og usikker at jeg måtte ha bevis for å vise ungene mine at jeg ikke var på sykehuset frivillig.

Omsider var dagen endelig kommet, alle prøver var gode og jeg hadde fått bukt på alle infeksjonene. Vekten hadde for første gang på lenge gått oppover og blodtrykket var ok. Legene hadde bestemt seg. «Nå gjør vi det Ingrid. Nå har vi ventet lenge nok». Etter utallige utsettelser og nedturer skulle vi endelig ta fanden ved hornene og fjerne jævelskapen. I det ubevisste klarte jeg aldri helt å tro at dette virkelig skulle skje. Alle gangene jeg hadde fått klarsignal for så å få den jævlige kontrabeskjeden hadde satt sine spor. Forstår jo veldig godt hvorfor legene ikke ville operere meg når jeg var i så dårlig allmenntilstand, men der og da føltes det så ufattelig urettferdig, en dag, en uke eller en måned var så uendelig lenge når jeg bare lå der på vent. Jeg gikk mange runder med meg selv sånn rent psykisk. Det var tøft å klare å holde meg frisk i topplokket med alle disse nedturene. Etter hvert hentet Daniel maleutstyret mitt til sykehuset. Jeg fikk ikke gjort så mye men det var godt å kunne tegne eller male noen bilder innimellom. Det hjalp veldig, men det var kanskje musikken som hjalp meg mest. Uten den hadde jeg klikket helt, det er jeg overbevist om. Musikk er god terapi, i alle fall for meg. Jeg lå og hørte på tekster og levde meg inn i låtene – det ble en måte å overleve på. Holde motivasjonen oppe og få timene til å gå. Jeg så alt som gikk på tv, og tilslutt så ser jeg reprise av reprisene. Da forstod jeg at jeg har ligget lenge i en sykehusseng 🙁

Operasjonsdagen var kommet og jeg var som vanlig mest redd heisturen og ikke selve operasjonen. Jeg ble «dopet» ned ganske mye på rommet før jeg dro ned til operasjonssalen. Husker hvor jeg gråt. Gråt i frustrasjon og sinne, var så lei.  Vi nærmet oss heisen og jeg fikk panikk, «IKKE HEISEN….NÆÆÆÆI». Hysterisk bakset jeg rundt og var på vei ut av sengen. Jeg skulle gå trappen. Sykepleierne som var med var sjanseløse. Tilslutt måtte Daniel legge seg over meg, holdt meg fast med «makt» la den ene foten over hoften min og brukte begge hendene for å holde meg i sengen. Jeg var så sint og ikke minst skuffet over at Daniel gikk med på at jeg skulle i heisen og ikke fikk gå selv. Jeg hadde panikk og kjempet en hard kamp mot Daniel men tapte. Sånn i ettertid skjønner jeg at jeg ikke hadde klart å gå selv så det var ikke et reelt alternativ. Jeg slo og prøvde å komme meg unna og ut av senga men tapte mot Daniel, min Daniel. Det var vondt å svelge. Daniel var selv helt satt ut av å måtte «plage» kona si sånn. Vi kom ned og jeg var så oppskaket at jeg ble lagt i narkose med engang. Hørte Daniel`s stemme, langt bak der i det fjerne….

«Det går bra, det går bra Ingrid. Ælske dæ»

Jeg sa ikke noe tilbake. Jeg var for sliten, lei og skuffet. Jeg orket ikke mer. Ville helst ikke våkne. Hadde det ikke vært best for alle sammen at jeg hadde dødd. Jeg var jo bare til belastning for alle og nå klarte ikke jeg heller flere nedturer.
Må ærlig innrømme at når jeg våknet opp etterpå var jeg usikker på om jeg var i himmelen eller om jeg levde. Jeg var usikker lenge. Helt til Daniel kom inn til meg og jeg fikk se de nydelige øynene hans. Jeg var som vanlig veldig sint, slik jeg pleier å være det etter operasjoner. Ikke noe god følelse men sånn er det bare. Da hører jeg han si til legene: «Det ser bra ut dette. Nu e ho akkurat så sint som ho bruka å vær». Jeg fikk beskjed om at de hadde tatt bort mye tarm og jeg hadde fått ny stomi. Nå hadde jeg ca 2 meter igjen av tynntarmen. Tykktarmen fjernet de for mange år siden, da jeg fikk stomi den første gangen.

«Det ser bra ut dette. Nu e ho akkurat så sint som ho bruka å vær».

Bilde 032

Jeg lå vel der, ja nå husker jeg ikke helt, men det var noen døgn med bare tåke. Jeg husker ikke besøkene som kom eller hva jeg gjorde. Jeg hadde sendt meldinger og snakket i telefonen med flere jeg ikke husker. Jeg hadde ringt til venner midt på natta og var helt døgnvill. Hadde besøk av spareforeningsdamene og jeg var ikke til å kjenne igjen. Sykepleierne tilkalte lege fordi jeg skulle ikke ha så vondt når de hadde skrudd opp smertepumpen i ryggen. Jeg måtte ta blodprøver og alt. Det kom en overlege og de fikk sett på ryggen min en siste gang. Han var usikker og tilkalte smerteteamet. Hva skjedde? Jo, overlegen der fant ut at det var lekkasje på innstikkstedet. Morfinen gikk i madrassen denne gangen også. Spareforeninga ble sendt på gangen og da de måtte sette inn ny epidural i ryggen.

jula 11

Legene fra smerteteamet prøvde 3 ganger men da maktet jeg ikke flere ganger, jeg holdt på å dø av smerte. Dette var ikke til å holde ut. Jeg ropte så høyt at venninnene hørte meg langt nede i gangen. Lyden var så ekkel at de trodde min siste time var kommet. Det var en lyd de ikke glemmer. Og der sto der og kunne ikke hjelpe til med noe. Daniel satt med meg hele tiden og prøvde å hjelpe til så godt han kunne, men sier i ettertid at den lyden når nålen traff bein i ryggsøyla og de ikke fikk det til er noe han helst ikke ønsker å oppleve flere ganger. En helt forferdelig ekkel lyd og en opplevelse som er traumatisk å se på når det går galt gang etter gang. Overlegen ga etter hvert opp og satte isteden store doser morfin i blodet mitt. Daniel spurte legen om det ikke måtte begynne å bli vel mye morfin. Legen snudde seg og sa at hadde det vært en normal person så hadde det nok vært over for lege siden. Jeg husker lite fra resten av den dagen. Men jeg husker nok til at jeg gråt før legene kom for å gjøre et nytt forsøk dagen etterpå. Når jeg så de komme inn døra og jeg visste hva som kom til å skje var jeg rett og slett livredd. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg fikk beroligende og etter hvert begynte de prosedyren. Han bommet en gang, 2 ganger og 3 ganger og ved fjerde forsøk var jeg så utslitt og hysterisk at jeg slo etter alle og spyttet etter legen. Jeg holdt hendene i en slags bokseposisjon og holdt så hardt at jeg skar neglene inn i huden til jeg begynte å blø inne i håndflaten. Ropte høyt «Den som kommer nær sengen slår jeg». Jeg var så sikker på at dette kom til å gå galt. Da bestemte de seg for å gi meg morfin i kanylen igjen. Overlegen hadde legefrakken sin full av ampuller med morfin. Han knakk opp den ene etter den andre og fortsatte ufortrødent å kjøre i meg morfin mens han gløttet bort på respirasjonsmålingene mine (hvor ofte jeg pustet). Jeg lå like våken og illsint som et lemen. Han var overasket over at jeg fortsatt ikke ble sløv eller roligere. Men han fortsatte videre med morfinen. Han sa til meg: «Ingrid du må ikke slå etter meg fordi da kan jeg ikke hjelpe deg». Jeg stolte knapt på han men hva kunne jeg gjøre da.

Hele rommet snurret nå. Jeg brølte: «Hvorfor kan dere ikke hjelpe meg isteden for å bruke tid på å flytte meg til et nytt rom? Jeg lå på et blått rom og nå har dere flyttet meg til et rødt ett. Er den nødvendig når jeg har så vondt». Som dere skjønner var jeg helt ute å syklet nå. Jeg fikk likevel mer morfin for å få meg rolig nok til at de kunne finne frem på ryggen min. Jeg var fremdeles like våken og uregjerlig så legen måtte bare fortsette å knekke opp nye morfinampuller helt til jeg tok jeg ett langt tungt pust og så ble det stille. Ikke et åndedrag på nesten et minutt. Det føltes ihverfall slik ifølge Daniel. Daniel fikk lettere panikk da jeg sluttet å puste rett foran øynene på han. Daniel snudde seg mot legen men han var like rolig! Han fisket opp en stor hvit sprøyte fra brystlommen og satte den i veneflonen. Plutselig hevet brystkassen seg og jeg tok omsider et pust igjen. I noen sekunder der trodde Daniel jeg var død av overdose morfin…

Bilde 026

Etter alt styret ble det besluttet å få satt inn epiduralen i narkose, jeg hadde fått nok. Nå måtte jeg slippe mer traumer. Legene fortalte etterpå at det ikke var enkelt å sette den. Det var både trangt og kronglete. Så fikk jeg høre morfindosen som ble satt – den skulle jeg ikke ha tålt! DEN VAR HØY!!!

Deling settes stor pris på. Husk sammen er vi sterkere 🙂 Siste DEL 3 kommer om noen dager. #gialdriopp