Fimbulvinter… DEL 3

04/16/2018

3

Etter ni lange og smertefulle måneder ble jeg til slutt skrevet ut fra sykehuset og kunne omsider reise hjem til familien min. Det var helt uvirkelig og jeg husker godt at jeg strigråt som en unge da vi forlot sykehuset, mest av glede, men også litt av redsel da jeg hadde blitt så vant til livet og tryggheten på sykehuset. Jeg var blitt veldig knyttet til flere sykepleiere og avheng av deres hjelp. Derfor var det ikke greit å bryte med den biten. Jeg hadde vært pleietrengende over så lang tid, sett hvitkledde folk mer enn min egen familie. Hvordan skulle dette gå? Jeg som hadde vært her så lenge. Jeg som så vidt klarte å bøye meg, gå på do alene eller kle på meg.

IMGP4178

Jeg hadde et langt nedtrappingsprogram og tett oppfølging, men var som vanlig sta som et esel. Jeg skulle faen meg vise den sykepleieren som «svikta» meg på avdelingen at jeg er sterkere enn det hun påstod. Derfor kuttet jeg smertepumpen lenge før jeg skulle det. Jeg forserte nedtrappingsplanen. Kanskje ikke det lureste jeg har gjort men jeg var så stolt av meg selv at jeg brukte all min stahet og fightervilje og kjempet meg igjennom det. JEG ER IKKE EN NARKOMANt!! Dette var bare for å ha nok et bevis på at jeg ikke knasker smertestillende når jeg ikke har vondt eller er operert. Prøv selv å ligge med åpen buk. Et væskende sår og hvor avføring og alt annet konstant renner ut. Det er ikke behagelig.

Jeg husker en gang jeg var hjemme på perm noen timer og gikk en tur i hagen. Kom meg ikke så langt, men deiset til slutt ned i en stol i hagen. Satt der, alene. På øret hadde jeg da, som jeg så ofte har, musikk og lyden av Jordin Sparks med sangen «No air» gikk rett hjem. Denne sangen hadde jeg hørt på tusen ganger før og det var en av mine favorittsanger, men nå var det som den var laget spesielt til meg. Følte plutselig teksten som gikk rett i ryggmargen min. Som om hun sang den til meg. «Hører du Ingrid, den er til deg». Jeg satt der maktesløs da tårene og gråten tok overhånd. Først i det stille, men så knakk jeg sammen i gråt, hulking. Klarte ikke stoppe. Jeg tenkte: «Hvorfor, hvorfor akkurat meg?».  Musikken har vært mye viktigere for meg enn hva jeg egentlig har forstått. Den har hjulpet meg igjennom mye smerte og fortvilelse.

Veien tilbake i livet var bare så vidt begynt. Jeg var livredd og klarte ikke helt å forstå at NÅ var det over. Jeg klarte IKKE å stole på det. Tidligere hadde jeg jo fått tilbakeslag bare noen dager eller timer etter utskrivelse, så at dette skulle være slutten på helvetet var ikke lett å forstå. Forsøkte i starten å skåne meg selv. Tenkte det verste, sånn at ikke jeg skulle bli skuffet nok en gang. Ikke minst for ungene sin del. Jeg kunne IKKE si til dem at dette er utskrivelsen og at mamma nå skulle være hjemme hos dem. Jeg hadde jo lovet på tro og ære flere ganger at jeg kom hjem nå og så var det rett tilbake på sykehuset. Ungene kom ikke bort til meg på slutten, ville helst ikke klemme meg eller se på meg. Om jeg fikk klem var det fordi ALLE sa «du må da gi mammaen din en klem». Jeg kjente den ikke var varm, men en klem som du må gi. Helst så vidt borti meg og med ansiktet langt unna, sånn hår mot kinn klem. Hjertet mitt blødde, men jeg hadde stor forståelse for hvorfor de ikke ville. Det var deres måte å holde ting på avstand på – skåne seg selv. Ungene er ikke dumme de altså.

DSC_0122

De klamret seg til tante Gøril eller tante An-Magritt. Bestemor Stina ble plutselig mamma for dem. Det var veldig vondt å være vitne til. På bare noen måneder hadde de hørt på småsøstrene mine si mamma til bestemoren deres og da var det plutselig ikke så rart at de også kalte henne det. Men det var så ulidelig vondt å være vitne til. Fordi da visste jeg at ungene forsto alvoret i min situasjon. De helgarderte seg og hadde reservemammaen allerede klar. Om de sa det så jeg hørte på ble de helt rare og beklaget seg, stakkars unger. Men jeg bestemte meg. Jeg skal klare å bli frisk igjen. Komme meg opp og tilbake til der jeg var før. Ikke ante jeg noe om hvor stort muskelsvinn jeg hadde hatt og kroppen var jo fullstendig nedbrutt etter 9 måneders sengeleie. Magen skulle gro, kroppen skulle leges og jeg skulle på nytt lære meg å håndtere en ny stomi. Denne stomien var helt ulik den jeg hadde fått første gang jeg ble operert. Denne var langt fra perfekt, legene trekker ikke ut noen cm lenger enn de må når du har så liten tarm igjen som jeg har. Stomien var ikke optimal men funksjonell som de sa. Operasjonssåret var jo heller ikke kjempepent å se på men dette var uvesentlig på dette tidspunktet. Fra sykehuset fikk jeg beskjed om at dette er noe de lett kunne fikse på i etterkant. Plastikkirurgene skulle legge opp et løp for dette når formen var bedre og kroppen klar for nye inngrep. Altså ikke ett tema på dette tidspunktet, når det viktigste var å bli lappet i sammen og å komme seg på beina. Utseende og andre småting kunne vente. Det hadde sykehuset lovet meg. Magen så helt jævlig ut, men det fikk så være i første omgang.

Jeg trente på Spenst Stjørdal fra dag en etter sykehusoppholdet. Der passet de godt på meg. Jeg kunne knapt gå en km på mølla når jeg startet. Syntes det var greit å gå inne så jeg kunne holde meg fast i noe.  Og skulle jeg besvime hadde jeg folk rundt meg. Det var vondt, forferdelig vondt. Jeg var helt ferdig etter bare noen minutter på mølla. Jeg gikk sakte, etter hvert klarte jeg mer, gikk lenger, fortere og tilslutt småløp jeg. Etter 4 måneder klarte jeg dette uten å kaste opp eller bli helt slått i bakken av utmattelse. Etter et halvt år klarte å jeg omsider å løpe en runde her i området på 5 kilometer uten å stoppe for å gå. Jeg var SÅ stolt. Jeg ble også med på et løp sammen med mine tidligere kollegaer på klesbutikken Freequent. Sier aldri nei til sånt så når jeg fikk spørsmålet «blir du ikke med du da Ingrid?» var jeg ikke vond å be. «Jo det vil jeg, det kan jeg, og det skal jeg»  Jeg brukte 33min på Jentebølgen inkludert en stopp og en aldri så liten «pose» med hele Norges Jon Almås. Tok meg ut helt og ble liggende i flere dager etterpå, men det gjorde ingen ting. Det var så viktig å kunne teste ut kroppen og hvordan den føltes, kjenne at jeg levde. Det var vondt der og da. MEN gud så deilig etterpå. Den følelsen! Jeg klarte det. Jeg hadde vunnet tilbake livet mitt. Nå var det bare resten igjen. Leve livet og gjøre en forskjell.

jentebølgen

– make a difference –

Del gjerne om du ønsker. Kommenter også om du har tid. Husk mer åpenhet jo bedre blir det for de etter oss. Ta ansvar – gjør en forskjell 🙂 Sammen er vi sterkere 🙂