Fimbulvinter… DEL 1

04/14/2018

«Fimbulvinter, i norrøn mytologi den harde vinteren som går forut for verdens undergang, og som gjør ende på alt levende på Jorden.»

1

Bilturen hjem fra sykehuset ble en merkelig opplevelse. Med musikk på ørene ble jeg passivt sittende å observere alle menneskene vi passerte. Sommeren var deilig i Trondheim dette året. Blå himmel, varmt og alle mennesker rundt meg var skikkelig glade og full av livsmot. Det så sånn ut i alle fall. Overalt rundt meg gikk glade mennesker, de lo, de hadde smilende ansikt, de spiste is og levde tilsynelatende et perfekt liv. Tårene rant ned langs kinnene mine, jeg ville også ha det slik. Perfekt. Jeg ville også være lykkelig. Jeg ville le med mine barn. Jeg ville spise is, masse is. Jeg ville ikke være på sykehuset, være lenket til en sykehusseng. Ledninger overalt og tungt medisinert. Ville ikke være borte fra barna mine. Den store frykten for at jeg hadde sviktet som mor, kjæreste og menneske. Det spiste meg opp innenfra. Jeg følte at livet ebbet ut og det uten at jeg fikk gjort noe fra eller til. Jeg var bare redusert til en statist eller en tilskuer til livet, livet sånn som det skal og bør være. Helt forferdelig, en helt jævlig følelse.

Men nå måtte jeg manne meg opp. Skulle tross alt få komme hjem på permisjon noen dager nå, det var jo forhåpentligvis et skritt i riktig retning. Daniel hadde ordnet et eget sykerom til meg på gjesterommet og allerede første dagen var jeg fast bestemt på å starte opptreningen igjen. Fysisk var jeg veldig svekket, det lange sengeleiet hadde satt sine tydelige spor, men det gikk ikke lange tiden før jeg ba Daniel finne frem skistavene. Måtte ha litt støtte når jeg nå skulle ut på min første treningstur. Det ble ikke rare turen riktignok. Etter drøye 200 meter på grusveien nedenfor huset var jeg helt sluttkjørt og føltes som om jeg hadde gått en mil, men dette var jeg forberedt på. Jeg hadde jo opplevd dette før så jeg visste godt hva jeg hadde fremfor meg. Dette skulle bli så bra for hele familien.

Bilde 007

Allerede første natten ante jeg uråd.  Skjønte ikke først helt hva som hva som foregikk, men jeg svettet mye, var urolig i kroppen og lå bare og vred meg i senga. Etter hvert kom forferdelige hallusinasjoner sigende og jeg var overbevist om at Daniel kom til å dra fra meg. Til slutt visste jeg ikke opp ned på meg selv. Daniel skjønte heller ingen ting og ble først frustrert og forbannet, men noe var virkelig ikke som det skulle være. Jeg hadde gått fra store doser morfin rett i blodet til Oxycontin og Oxynorm i tablettform, også disse i høye doser, men til ingen nytte. Overraskelsen, men også lettelsen var stor når jeg oppdaget problemet. Tarmen var for syk og de smertestillende tablettene jeg ble sendt hjem med kom ut hel på stomien. Det viste seg at den to meter lange og syke tarmen min var ikke i stand til å bryte ned filmen rundt tablettene engang. Jeg kunne til og med lese skriften på dem. Den etterlengtede permisjonen ble derfor en gedigen skuffelse og Daniel så ikke noen annen utvei enn å kjøre meg til St.Olav. Jeg var ikke meg selv og dette kunne ikke fortsette. Jeg var ikke til noe hjelp og ble bare en belastning for dem der hjemme. På sykehuset ble jeg igjen satt på intravenøs morfin og med ett var jeg meg selv igjen. Men tankene var hjemme til barna mine og alt Daniel måtte gjøre ALENE!

Han og ungene kjørte hver dag 7 mil fra Hegra til St.Olav for å besøke meg. Det gjorde godt, men det var forferdelig slitsomt for dem. Jeg så fort at ungene tidlig var veldig preget av at mamma ikke var tilstede hjemme. At jeg valgte å være på sykehuset og ikke komme hjem til dem. «Du klarer jo å gå så hvorfor er du her mamma? Hvorfor vil du ikke komme hjem?» Jeg gråt av glede hver gang de kom og gråt av sorg hver gang de dro. Det var egentlig ufattelig vondt, verre en alt jeg har opplevd før. Men så rart som det enn kan høres ut så ble dette sakte men sikkert til en vane.

IMG_0147

Jeg kjempet derfor ikke bare mot smerter og sykdom de endeløse dagene og nettene på sykehuset. Etter hvert ble jeg dessverre også vitne til at mine egne unger gled, sakte men sikkert, ifra meg. Dette ble en mørk og tung periode for oss alle sammen. Ikke minst for ungene. Jeg og Daniel måtte jo holde håpet oppe og levde virkelig i troen på at sykdommen snart ville roe seg ned igjen. Men ungene, de stakkars ungene som stadig vekk fikk nye beskjeder om at nå gikk det rette veien med mamma og hun skulle snart komme hjem. Noen dager etterpå kom kontrabeskjeden og de ble naturlig nok svært skuffet og distanserte seg fra meg og hele situasjonen. Jeg kom ikke hjem likevel – det var hele tiden en ny infeksjon eller nye dårlige prøvesvar. Blødninger eller andre ting som satte meg tilbake. Det er ikke alt du kan eller klarer å fortelle ungene dine. Av og til, og spesielt når man står midt oppi det, er det noe som rett og slett bare må «pakkes litt inn». Jeg trodde det var riktig av oss å gjøre det, men det viste seg å være et stort feiltrinn. Det slo tilbake så til de grader og ungene sluttet etter hvert å stole på meg. Sykdomssmertene ble i denne sammenhengen bare perifere smerter. Opplevelsen av å se ungene dine gli fra deg, slutte å stole på deg, det gjorde virkelig vondt for et mammahjerte. Sitte og se ungene dine bli skuffet over deg dag etter dag – uke etter uke. Det var jo ikke min feil, men de straffet meg. Jeg var jo ikke på første skoledag, jeg var ikke på deres treninger. Jeg var ikke der når de vant sine første idrettsmerker …. Hvor var du da mamma?

Vel, jeg var der jeg hadde vært siden vi kom hjem fra Tyrkia. Lå fremdeles i senga og ventet, ventet på at kroppen min og medisinene skulle få overtaket på sykdommen. Lå der med tankene mine og var så lei meg og fortvilt over all skuffelsen og elendigheten jeg påførte ungene. Tuva og Vilde var nå seks år og deres første virkelig store begivenhet i livet var rett rundt hjørnet. Tvillingene mine skulle ha sin første skoledag! Selvfølgelig skulle jeg opereres dagen før skolestart. Jeg var så nedbrutt at jeg fikk beroligende for å klare å holde ut på sykehuset. Mamma, Daniel og tanten min måtte derfor fordelte ungene mellom seg den dagen. Ungene var ikke alene i alle fall, men jeg skulle så gjerne vært der for dem. Det gikk en jævel i meg og jeg bestemte meg for at jeg MÅTTE klare å være med på noen av barnas aktiviteter. Jeg måtte få perm på sykehuset for å kunne få med meg noe! Jeg fikk blankt NEI først. Men jeg ga meg ikke så lett:)

Kan du føle deg mer liten og mislykket som mor?

«CVK utenfor sykehuset? Nei, nei det vil vi helst ikke.»

«Ikke faen jeg skal ut til barna mine. Jeg klarer noen timer på fotballcupen til Elias om jeg får morfin når jeg drar og får det igjen når jeg kommer tilbake! Jeg SKAL klare det!!!»

Jeg fikk viljen min og gledet meg stort til å fortelle Elias når han kom at til helgen skulle jeg komme å se han spille cup. «Elias, jeg har noe jeg må fortelle deg». Elias står i døren. Jeg kan se tårene i øynene hans øynene. «Elias, Mamma kommer på cupen i helga». Han snur seg og svarer: «Det sier du bestandig mamma, men du blir sikkert syk igjen.» Jeg kjemper mot tårene og prøver febrilsk å tvinge frem et smil, gir jentene en klem og sier ha det bra. Idet døra går igjen knekker jeg fullstendig sammen. Det ble med ett så tydelig for meg hvordan dette påvirket hele familien og hvordan de rundt meg led. Det led de også, i stillhet!

«Det sier du bestandig mamma, men du blir sikkert syk igjen.»

«Jeg SKAL på den cupen om det så er det siste jeg gjør!!!»

Elias hadde lovt at hvis jeg kom på cupen så skulle han skåre mål og hoppe salto sånn som «Mini» gjorde. Jeg var veldig målbevisst og ville ikke svikte, bet tennene sammen og trosset smertene, den uutholdelige følelsen av glødende kull i tarmene. Jeg fikk masse morfin og hadde etter fadesen med morfintablettene fått meg en smertepumpe i en veske. Daniel hadde ordnet med en feltseng sånn at jeg kunne ligge ved siden av banen å se kampene og smertepumpen fungerte slik at kunne jeg gi meg selv et støt med morfin via en kanyle under huden hver tredje time, en slags innebygget timer. Hadde ikke spesielt god utsikt til kampene der jeg lå, men jeg var der selv om smertene var nesten umenneskelige. Men jeg skulle være der for han. De skulle spille tre kamper og de var nå inne i den siste. Jeg tenkte for meg selv at jeg ikke klarte mer – jeg måtte tilbake til sykehuset og det veldig fort, men det gikk en jævel i meg. Jeg MÅTTE holde ut, holde ut for Elias.

Magien inntreffer i det det står igjen omtrent et halvt minutt av kampen. Elias fintet seg fri fra to motspillere og limte ballen opp i krysset i kjent Messi-stil. MÅÅÅÅÅÅÅL!!! Tårene mine trillet når han kom løpende ned langs siden der alle foreldrene sto. Strakk den ene hånden i været, akkurat som Messi, og så rett mot meg og tok tidenes høyeste salto og stod som en påle på føttene etterpå. Jeg var så stolt. Så stolt over gutten min og ikke minst at jeg hadde klart å holde ut smertene for Elias. Han ropte høyt «Æ gjor det kun for dæ mamma. Æ sa jo æ skull skår for dæ å ta salto». Tårene trillet ned langs kinnene mine.

Bilde 747

Jeg ble kjørt rett til sykehuset etterpå. Smertene rev og slet i kroppen min og nå var det virkelig på tide å få stelt såret, men det var det verdt, jeg ville aldri ha tilgitt meg selv om jeg ikke hadde dratt på den cupen. Vel fremme på sykehuset måtte jeg grave dypt for å finne krefter til det neste som kom, trappene. Jeg tar ikke heis på grunn av klaustrofobien min og måtte derfor slite meg opp trappene til rommet i fjerde etasje. Det å slite med alvorlig klaustrofobi når en tilbringer så mye tid på sykehus er en utfordring i seg selv. Jeg har virkelig prøvd å få overvunnet denne, men det går bare ikke, jeg får fullstendig panikk.

Lillesøster Sara var med i trappen og mamma skulle ta heisen opp og gi beskjed om at jeg trengte smertestillende så fort jeg kom på rommet. Vi kom vel opp to etasjer, nesten opp til tredje når jeg kjente at det begynte å svartne for meg. «Sara, hent hjelp jeg besvimer….» Jeg lå der i trappen når mamma og sykepleieren kom springende imot meg. Sara hadde ikke gått fra meg, men mamma forsto det hadde skjedd noe da det hadde gått så lang tid. Jeg hadde tatt ut alt av krefter men nå var det tomt, helt tomt. Sykepleieren tok imidlertid godt vare på meg, fikk meg opp på bena og inn på rommet hvor jeg endelig fikk smertestillende, stell og hvile.

På senhøsten trodde jeg skulle klare å dra til London å holde foredrag. Lenge før jeg ble syk hadde jeg blitt invitert til å holde foredrag på en verdenskonferanse for leger og sykepleiere. Lille Ingrid fra Hegra hadde navnet sitt på invitasjonen og programmet, jeg var en av foredragsholderne. Dette var så stort og viktig for meg. Endelig skulle min stemme bli hørt, jeg skulle snakke om livet mitt med sykdommen, prøve å formidle hva jeg følte var viktig for oss som pasienter. Men det var bare et problem. Jeg lå her på sykehuset, halvdød med ledninger i alle retninger. Merkelig nok hadde jeg troen på å greie å komme på konferansen helt til dagen før. Da først innså jeg at dette ikke gikk, herregud for en skuffelse. Mange hadde sagt at «Ingrid du må bare glemme London». «Du må forstå hvor syk du er». Men jeg ga meg aldri. Dessverre måtte jeg etter hvert innse at dette var noe jeg ikke kunne gjøre noe med. Jeg hadde ikke kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen på Værnes engang. Hadde virkelig så lyst til å bidra på denne viktige eventen at jeg ikke klarte å innse hvor syk jeg var. Liker ikke å svikte folk, men jeg følte meg som en sviker.

Heldigvis skulle to av Stomisykepleierne fra sykehuset på konferansen og de kom innom rommet mitt før de dro. Jeg følte meg helt forferdelig, så urettferdig. Dette skulle jo være min store ildprøve og min store sjanse på flere foredrag der ute. De var så forståelsesfulle og syntes også dette var trist, men lovte å ta med seg foredraget og filmen min. Vel fremme i London fikk de ordnet slik at noen leste opp foredraget mitt og viste filmen. Samme kveld begynte meldingene å renne inn. Det kom henvendelser fra alle kriker og kroker i verden. Mailboksen min gikk rett og slett full samme kveld. Jeg var overveldet av responsen. En hel verden hadde hørt min historie. Og da hadde jeg ikke sagt et ord om dette kaoset som jeg nå gjennomlevde.

I min lille boble på sykehuset var imidlertid lite forandret. Jeg slet fremdeles med smerter og hadde nå på følelsen at det ikke var enighet i gangene om hvor mye av dette som var relatert til sykdom. Jeg visste selv meget godt at dette var på grunn av sykdom eller operasjonen, men ble ikke trodd. Det var flere tilfeller hvor jeg opplevde arroganse og respektløse kommentarer og det gikk så langt at man valgte å trappe med intravenøs morfin og få meg over på tabletter igjen. Dette var jeg sterkt er imot da jeg visste det ikke virket. Uansett måtte jeg bare pent gjøre som legene og sykepleierne sa.

Det gikk mot helg og jeg er følte det var noe alvorlig på gang, men ble som sagt ikke trodd. Jeg ropte om hjelp og prøvde å forklare at det bare var intravenøs smertestillende i blodet som tok smertene. «Nei du skal av denne type medisiner og du må huske det er mange som blir narkomane etter så lang periode på sykehus.» Jeg tente på alle plugger. «Tror dere jeg ønsker å være borte fra ungene mine for å få morfin?» Det er ikke noe godt, du blir kvalm og uvel, men det tar bort smertene. Jeg ba om legetilsyn, men det fikk jeg ikke. «Kan ikke tilkalle lege bare fordi du ønsker mer smertestillende. Det er kroppen som ønsker mer morfin – dette har jeg sett hundre ganger før. Det kommer til å gå over».

Vel, jeg lå hele helgen med denne sykepleieren på jobb som ikke hjalp meg. Hun klarte nesten å overbevise meg om at alt dette bare satt i hodet. Jeg tenkte er det sånn å bli gal. Jeg hadde jo forferdelig vondt og noe var galt i magen, det var jeg overbevist om. Hele denne perioden skrev jeg dagbok for å få tiden til å gå. Når ser tilbake på dette ser jeg at jeg begynte å forberede meg på at det nærmet seg slutten for meg. Jeg ringte til Daniel og sa at han måtte komme da jeg trodde jeg var i ferd med å dø. Smertene rev så voldsomt i meg at jeg ikke klarte mer, jeg måtte få hjelp. «Du må komme og snakke med sykepleieren» Jeg hørte henne i gangen hver gang jeg ringte på «alarmklokken».  «Skal hun spørre på morfin igjen nå». Daniel kom så fort han kunne og var rasende på sykepleieren. Han kjeftet henne huden full og krevde legetilsyn og smertelindring som avtalt med smerteteamet på sykehuset. Det var tross alt de de som hadde ansvaret for smertelindringen nå, ikke henne. Han hadde etter hvert fått seg en egen seng på rommet mitt og ble over natten til søndag. For å si det sånn, jeg så ikke så mye mer til den sykepleieren på rommet mitt.

Jeg var seriøst helt sikker på at jeg kom til å dø. Det var så ufattelig vondt. Jeg prøvde å ligge, stå, gå, ja alt jeg kunne komme på av potensielt smertelindrende tiltak, men ingenting fungerte. Smertene bare tiltok i styrke og ble etter hvert så intense at jeg trodde det skulle rable fullstendig for meg. Sykepleieren ga ved vaktskifte beskjed om at jeg var i «abstinenstilstand» så jeg fikk heller ingen hjelp der. Det var jo helg. Høres jo heilt sykt ut, men det er helt sant. Jeg klarte omsider å krype i dusjen. Satte dusjen på full styrke med varmtvann på ryggen, det hjalp litt.

«Det er så jævlig vondt i magen min, noen må hjelpe meg!»

Det kom heldigvis en «reddende engel» på jobb den søndagen. Hun tilkalte umiddelbart lege og det ble gjort grundige undersøkelser som avdekket en abscess (Byll) i bukveggen og fistelkanal ut til operasjonsåret. Jeg ble så lettet når vi fant ut av det, men på samme tid var jeg så opprørt at jeg nektet å bli tatt ned til operasjon i heis. «Jeg skal gå». Ingen fikk røre meg. Jeg var så sint av at ingen hadde trodd meg før nå. Sykepleierne var bare pent nødt til å bli med meg i trappen da jeg hadde mange ledninger og div tilkoblet meg. Helt nederst i trappen skjer det, hadde bare noen få trappetrinn igjen da hele såret revnet og byllen tømte seg. En diger byll så sprekkferdig at hele såret revnet.  Da hadde det gått langt over det som er lov i mine øyne.  Jeg husker egentlig lite av hva som skjedde etterpå, men jeg var helt sikker på at dette var min siste dag på jorden.

DSC_7957b

Resten av høsten gikk med til behandling av infeksjoner som herjet i kroppen min. Jeg fikk masse medisin for å få bukt på problemene. Men det var kun medisiner i CVK en som fungerte. Jeg var helt oppstukket og det fantes ingen mulighet til å ta blodprøver eller noe på min svake kropp.  Mot senhøsten fikk jeg Hickman kateter. Det ble lagt in mellom kragebeinet og puppen min på venstre side.  Dette var veldig nødvendig for å få tilført næring og medisiner. Jeg som i utgangspunktet var radmager hadde gått ned over 10 kilo og var vel rundt 45 kilo nå, mager og svak. Noen ny operasjon var bare å glemme slik tilstanden min var nå. Jeg var generelt i elendig forfatning og i kroppen min herjet infeksjonene og Morbus Crohn`en intenst.

Mens jeg lå neddopet på sykehuset og ute av stand til å bevege meg, forsøkte Daniel å ta kontakt med NAV for at jeg skulle få en ordning med å slippe å levere meldekort. Svaret han fikk var skremmende. Saksbehandler nektet å ta et møte med Daniel uten meg tilstede av hensyn til personvern. Rimelig vanskelig det når jeg var på en annen planet, for å si det mildt. Enden på visa her ble at Daniel måtte dra på sykehuset og trygle om å få låne meg på perm noen timer for å få dette møtet gjennomført. Jeg selv husker ingen ting av dette møtet da jeg var så neddopet at jeg knapt klarte å gå.

På sykehuset slet jeg med matlysten, men det var kanskje ikke så rart når det var så smertefullt når det kom ut igjen. På stomien kom det nesten ingen ting lenger. Avføringen rant ut i det åpne såret på magen nå. Ikke ett stort hull nei da, det var 3 hull nedover magen og dette måtte jeg bare holde ut med i mange måneder. Det var ingen vits å sy eller operere. Såret måtte bare få gro av seg selv, innenfra og ut. De av dere som vet hvordan det er og tilpasse stomiutstyr, kan nå bare tenke seg til hvordan det er å tette et 15 cm krater på magen. Minnet av å se mat og tabletter komme ut av et krater på magen har brent seg fast i meg. På tablettene kunne jeg ofte fortsatt se hva som var skrevet på dem. Da var det mye som tydet på at den ikke hadde fungert for å si det sånn.

230920101065

13b

13c

Såret måtte få gro og jeg fikk ikke operere tarmen før såret på magen var bedre. Dermed måtte jeg ubønnhørlig stålsette meg for en ny venteperiode igjen. Jeg følte det ble tyngre og tyngre og være borte fra ungene, de ville helst ikke komme på sykehuset lenger da de var dritt lei hvitkledde folk. Sykepleiere som stelte såret på magen prøvde å tette så godt de kunne, men ofte hadde de det så travelt sårskift ble gjort i hastverk. Hvordan blir resultatet da? Som dere vet hastverk er lastverk. Den som måtte bære lasten det var meg. Utallige ganger fikk jeg lekkasje etter at sykepleier hadde vært innom og byttet på såret mitt. Daniel så jo at når stomisykepleier og de faste sykepleierne var der så gikk det bra, men med en gang en i fra bemanningssentralen eller en ukjent sykepleier kom innom ble det bare tull. Da var det på`n igjen med å fortelle hvordan det skulle gjøres og lære dem opp selv. Etter hvert ble dette så belastende for meg at Daniel til slutt begynte å gjøre det selv. Han var jo der natt og dag så det tok lengre tid å ringe på etter hjelp enn om han tok det.

Motgangen og elendigheten tok veldig på oss som familie og når Desember kom var jeg fast bestemt på at jeg skulle være hjemme på julaften for ungene sin del. Dette fikk selvfølgelig kommunen til å steile igjen.  Beskjed fra kommunen var enkel. De ville ikke stelle såret mitt og jeg kunne da feire jul på sykehuset. Det gikk jo an å få det trivelig… Det rablet fullstendig for meg da jeg hørte dette. » FAEN NÅ ER DET NOK!  Jeg skal fortelle dere det at det er ingenting trivelig med et sykehusopphold som dette.» Jeg hadde smertepumpen med morfin på meg og det såret som ikke var til å stole på. Jeg hadde så store sår på denne tiden at det kom null avføring på stomien, alt kom ut igjennom sårene. Det var, ja trenger jeg si noe mer om det. Magen min var illrød og væsket. Jeg tilbrakte masse tid i dusjen eller badekaret for å klare ut med smertene. Den eneste løsningen var å spyle av mageinnholdet og der satt jeg. Jeg i dusjen eller badekaret i timesvis. Ufattelig vondt å tenke tilbake på, ikke bare på grunn av smertene, men også fordi dette var så belastende på alle rundt meg. De måtte sette alt på vent, kunne ikke planlegge noe. Usikkerheten rundt min tilstand styrte alt, også hverdagen til mine nærmeste.

072

Det var viktigere enn på lenge å prøve å få en så normal jul som overhodet mulig. Jeg skulle være hjemme 2-3 dager i julen. Jeg hadde sykepleiere som skulle stelle såret og bytte morfin og ledningen i smertepumpen. Men neida, det kunne kommunen ikke hjelpe til med. Jeg hadde jo ikke kreft og da var jeg ikke i riktig kategori til å få hjelp! Enden på visa ble at vi vi kjørte 2 ganger om dagen til St.Olavs og for å få stelt sårene og annen nødvendig pleie. Daniel var på dette tidspunktet også helt på «felgen». Sykehuset kunne heller ikke forstå at kommunen var så lite imøtekommende. Jeg på min side var så svak at jeg hadde nok med å holde ut en time av gangen. Stjørdal kommune hadde stående tilbud om å komme på opplæring på sykehuset, men ingen møtte opp. Da føler du deg mye verdt. Ikke akkurat. En venninne av meg kom og hjalp oss hun også. Hun møtte opp i «sivil» for at vi skulle slippe å kjøre inn på julaften og bytte ledning på smertepumpen.

IMG_0132

Natt til julaften tilbragte jeg på gulvet foran ovnen hjemme hos mamma og pappa. Jeg lå på en madrass med et plastunderlag og flere vannflasker. Hvorfor, jo fordi det var umulig å holde magen og plata ren så jeg lå på siden lot avføringen renne nedover magen på plastunderlaget og håndduken jeg hadde der. Sprutet på vann så det ikke skulle etse for mye mot huden og tørket med hårføner etterpå. Nei, jeg fikk ikke sove den natten heller. Det var usannsynlig smertefullt, men jeg visste at hvis jeg lå sånn fikk Daniel til å sove en hel natt uten å hjelpe meg med magen. Jeg hadde ikke sjanse til å snu meg eller reise meg uten hjelp så om jeg måtte på do, måtte jeg ringe mamma med mobilen. Eller rope høyt. Jeg lå der og telte minutter og sekunder, ventet på å at de tre timene skulle gå til jeg igjen kunne trykke på smertepumpen. Da fikk jeg omsider kanskje ha en time med litt mindre vondt.

012

Tuva hadde et ønske på julaften:

«Ka ønske du dæ te jul Tuva? Du ska få ka du vil av mamma…..» Huff, nå sier hun vel en hest eller noe i den dur tenkte jeg. «Det æ ønske mæ aller aller mest e at du ska bli frisk mamma». Jeg kjente det stakk i hjertet. Kanskje det eneste jeg ikke kunne gi henne. Tårene rant nedover kinne mitt. Tuva såg dette og utbrøt: «Kan no ønsk mæ Hannah Montana parykk å da mamma.»

«Det æ ønske mæ aller aller mest e at du ska bli frisk mamma».

Del gjerne, kommentar er også hyggelig. Sammen er vi sterkere. DEL 2 og DEL 3 kommer 🙂