Bitterhet er farlige greier…

11/11/2013

This post is also available in: English

Når du har vært syk halve livet ditt, opplevd mye negativitet og ikke minst motstand i livet. Når du tror at det ikke går an å oppleve flere nedturer så kommer det en til, og en til, og en til… Når det liksom aldri slutter å gå nedover, hva gjør du da? Gir du opp? Blir du lei deg? Blir du sint? Blir du forbannet? Lyst å legge skylden på andre? Eller blir du bitter?

Sitter du og føler på at, hmmm jeg blir en av delene, eller kanskje blir du alle. Vet du hva? ALT er normalt! Helt klart – vi er da bare mennesker.

Jeg har i alle fall følt det sånn og ikke minst nå i helgen. Jeg har gjort noe jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle klare! Vet dere hva – jeg tok et steg, en handling som forandret livet mitt. Vil dere høre? Dette er ikke lett altså!
Som alle som følger bloggen min sikker vet er at jeg har en sykdom som heter Morbus Crohn. En tarmsykdom.» Les Min historie i 10 deler 1-10 her på bloggen « http://www.ingridanette.com/min-historie-del-3-310/ . Jeg har vært så alvorlig syk at jeg har operert over 30 ganger og fått stomi også kjent som utlagt tarm. Noe som ikke alltid er så enkelt å leve med. Det har sine fordeler og ulemper som alt annet her i livet. Det er opp og ned. Dette er en sykdom som ikke vises på utsiden fordi den ligger i tarmsystemet. Ja når du løper på do 20-30 gang i døgnet da kan kanskje noen kjenne seg igjen… Du kan gange diare med 100 så har du Crohn. Men du har også blod, slim og ufattelig mye smerter. Krampesmerter som ligner på rier. Om du har gått gravid og født barn vet du alt om rier! Det er heilt jævlig. Du ligger i senga, på badet eller på sofaen i fosterstilling til neste gang du må løpe på do. Det renner virkelig igjennom deg. Da er du ikke i stand til å dra på skole, jobb eller være så sosial som du ønsker. Og du trekker deg mer og mer unna dine nærmeste. Du tør kanskje ikke fortelle alt og sier bare halve sannheten fordi det er så flaut å prate om. Du prøver alt for å være normal og som alle andre… Kjenner du deg igjen? Sånn hadde jeg det i alle fall. Jeg skal ta deg tilbake til skolen – til da jeg var 16-17 år. Jeg hadde det sånn på det verste. Jeg hadde tidenes måneansikt (oppblåst ansikt) av alle medisinene jeg gikk på, og tynn som en flis i kroppen ellers. Det var den tiden jeg mistet mest venner. De datt bort en etter en. Åååå dette er noe jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg har kjent på sinne, sorg og ikke mist bitterhet over det å bli forlatt når jeg trengte de som mest. Hvorfor gjorde de det? Var jeg ikke verdt en dritt for dem? Var de så falske? Kjente jeg dem ikke i det hele tatt?

tuva og vilde
Så går det an å gå med en bitterhet i kroppen, sinne og sorg som tar så til de grader overhånd i hele 15 år? JA det er faktisk mulig. Det er så vondt at du kan ikke tro det! Du føler deg så liten og null verdt. De har en makt over deg som de selv ikke vet om. Bare ved å se de på butikken, FB eller andre plasser får meg til å gråte. Jeg kan gå store omveier for å ikke støte på dem, om jeg ser dem først. Hvorfor er det sånn? Vi som var som perlevenner før, delte alt og var sammen hele tiden. Hva skjedde?

DSC_7505
Så jeg gått litt inn i meg selv. Prøvd å sette meg i deres situasjon. Hva om jeg hadde vært frisk og den som fikk en venn som var alvorlig syk. Hvordan hadde jeg oppført meg? Hadde jeg forstått? Hadde jeg gjort alt rett? Hadde jeg stilt de rette spørsmålene eller vært den ”perfekte” vennen? Når du ikke ser på utsiden at noen er syk, hvordan skal man klare å forstå alt… Vi var jo bare 16-17 år. Altså IKKE voksen enda.
Jeg skal love deg at jeg har virkelig jobbet hardt med meg selv, før jeg deler dette med deg. Det er ikke lett… Det bringer tilbake så mange minner som jeg egentlig har fortrengt, men jeg har funnet ut at skal jeg komme videre i livet mitt må jeg stoppe opp, tenke og jobbe med meg selv og gå i dybden. Altså i denne saken: prøve å forstå, tilgi og gå videre!

Forstå, tilgi og gå videre…

Det er dessverre lettere sagt en gjort! Jeg har grått, vært sint og så forbannet at jeg har hatt lyst til og slått noen rett i mellom øynene. Dette hadde jeg aldri selvfølgelig gjort, men har vært så sint og lei meg at jeg har tenkt den tanken. Kunne ønske at de hadde fått sykdommen selv en dag eller to så de kunne forstått meg. Ja det har vært helt jævlig og fullstendig kaos i hodet.

DSC_0122
Men så kom jeg til et punkt her i livet, hvem gagner det å gå rundt å være bitter, sint eller bære nag til andre mennesker for ting som skjedde for 15 år siden? INGEN det skal jeg love deg! Hva gjør jeg da? Jeg bestemte meg for å tilgi og gå videre… Høres enkelt ut ja. Er ikke det!

Er ikke det!!!

Men det kommer til å hjelpe deg også om du bærer på noe av det samme som jeg bar på. Det er ikke bra for helsa å være bitter… For ikke å snakke om tid og krefter dere bruker på å være, tenke og unngå disse menneskene. Forstå – tilgi – gå videre 🙂
Hva skjedde med meg… jo jeg kom opp i en situasjon denne helgen som forandret meg. Jeg møtte på en av mine gamle venninner, jeg gikk meg på henne sånn helt uten videre. Jeg hadde ingen utvei, ikke hun heller. Men vi måtte gå forbi hverandre. Jeg tenkte fort og valgte og valgte å si hei først. Hun rødmet og så ned i bakken. Et ”hei” kom svakt tilbake. Jeg følte jeg har overtaket på situasjonen og følte meg bra i 2 sek, men så fikk jeg vondt i magen.

”DETTE ER IKKE DEG INGRID – DU ER IKKE SÅNN! Se da, hun har det ikke bra…”

Jeg startet å småprate og vi snakket litt om vær og vind. Bare tull og fjas egentlig. Men hvor enkelt er det å prate da etter så mange år… DA SKJER DET – DET SOM FORANDRET ALT… Jeg tok ubevisst tak i henne og ga henne en klem. Det var vondt og jeg ønsket egentlig å slå henne. Men jeg holdt rundt henne og vet dere hva. Hun gråt, jeg gråt og ingen sa et ord. Ikke et ord ble vekslet, men der og da forandret verden seg. I alle fall i min verden. En byrde var løftet fra mine skuldre og ikke minst hennes skulle det vise seg. Hvem skulle tro hun hadde lidd like mye som meg alle disse årene. Hun var flau og viste ikke hvordan hun skulle komme i rett kontakt med meg. Vi har vært sånn nesten på hils de senere årene, men ikke noe mer enn det. Jeg har trodd hun fortsatt var snipete, overlegen og ikke brydde seg. Og hun trodde jeg var sint, hatet henne og ikke ville ha kontakt. Derfor har hun unngått meg og jeg henne. Så når jeg klarte å være et voksent menneske se tilbake å sette meg inn i situasjonen som ung og uviten. Klarte jeg overgå min egne frykt om å bli avvist igjen eller sviktet igjen – og se hva det førte til…

En klem forandret ALT…

Bilde 009Vi kan ikke dømme folk på hva de gjorde en eller to ganger som ung. Herregud alle har da sin kvote med dumme ting på seg. Men det som virkelig er viktig opp i dette. Folk takler ting på forskjellige måter! Noen blir redde og trekker seg bort. Og det var det hun gjorde, hun forsto ikke alvoret i det før hun ble voksen og da var det ”for sent”. Når hun så hvor langt jeg hadde nådd med mitt foredrag og hva jeg hadde klart og stått i av smerte og nedturer oppigjennom tiden etter skolen visste hun ikke om jeg ville vite av henne som ”sviktet” meg den gangen. Folk forandrer seg og JA DET GÅR AN.
Dette ble en åpenbaring for meg og jeg har det mye bedre med meg selv etterpå. Var livredd der og da – men hva er det verste som kunne ha skjedd? At vi forsatte på det sporet vi allerede var på…?

Jeg har brukt noen teknikker på å komme dit jeg er nå. Det kan jeg også lære deg om du vil? Det kommer ikke av seg selv, men når du har ”gått livets skole” har du med deg litt bagasje og da må du ta noen grep. Ta grep om ditt liv – husk det er bare DU som kan forandre livet ditt… Det er IKKE UMULIG – du må bare ha troen på det…

Ta deg god tid til å høre på denne sangen og lytt til teksten. Don`t give up… Og når du har hørt ferdig legg igjen en kommentar i kommentarfeltet eller del på FB… -make a difference-